FEDRENE PER OG PÅL
en lignelse om å gjøre det rette
av Annette Torklep
Lignelser har gått litt av moten de siste par tusen år. Kanskje synes de litt foreldet i formen, eller så handler det om at man nødig vil gå en bestemt og velkjent person i næringen. Jeg mener, en som definitivt er god på lignelser. Uten sammenligning forøvrig synes jeg likevel det kan være på sin plass med en sådan. La oss si vi har to fedre. De er begge voksne menn, i sin beste alder. Begge er gift, og har to små barn; en sønn på omtrent fem år og en litt yngre datter. Fedrene er i fast arbeid og bor i et ordentlig hus og ter seg omtrent som man kunne forvente. De forsøker å balansere døgnets timer på en slik måte at de gjør sine respektive hustruer, arbeidsgivere og barn fornøyd, samtidig som de trener, holder seg selv i form og forsøker å få tid til en fredags-pils med kollegene en gang i måneden. Det er ikke et liv alle vil klare å sjonglere, men disse to, Per og Pål, de gjør så godt de kan.
Nå må jeg tilføye at selv med en relativt beskjeden leserskare, så vil det sikkert være noen som heter Per eller Pål, eller er gift, kjæreste, eks-kjæreste eller samboer med en som heter det, eller har kalt barnet sitt, eller kanskje barnebarnet, for enten det ene eller det andre men neppe begge deler på en gang. Til dem har jeg en ting å si: Ikke ta det personlig. Jeg velger Per og Pål fordi disse navnene er en gjenganger i våre norske folkeeventyr, selv om dette er en lignelse. Espen glimrer forøvrig med sitt fravær. Han skrev jeg om i en annen fortelling, bortsett fra at han fikk et annet navn.
Nåvel. Per og Pål er ikke søsken i denne historien, i alle fall ikke såvidt noen vet på det nåværende tidspunkt. De bor førti mil fra hverandre, de har aldri møttes og har heller ikke snakket sammen eller blitt kjent på annet vis. Likevel klarte de begge å komme i nyhetene en tilfeldig helg i mars, på et tidspunkt da våren såvidt var i anmarsj og årstidene var vanskelig å skjelne fra hverandre. Den ene faren ble hyllet som en helt og intervjuet i beste sendetid på nasjonalkringkastingen, mens den andre ble utsatt for et langvarig hardkjør i kommentarfeltene i sosiale medier. En kan kanskje si at «det er sånt som skjer», men det pussige i dette tilfellet er at omstendighetene var nærmest identiske.
Både Per og Pål kom sjanglende, hutrende og søkkvåte ned mot parkeringsplassen ved utfartsstedet der de et døgn tidligere hadde satt i fra seg bilen. Begge bar med seg en bylt av en sovepose, og innpakket i posen lå deres unge sønn, blek, avkledd og kritisk nedkjølt. Ingen av fedrene hadde nøkler til bilen, og ingen hadde noe å ringe med, men det var folk tilstede som kunne hjelpe og tilkalle ambulansen.
Folk stimlet rundt de to mens de ventet, og alle forsøkte å forstå hva som hadde skjedd. Begge fedrene hakket tenner og skalv så de knapt kunne gjøre seg forstått. Noen av detaljene kom frem der og da, mens andre måtte vente til senere. Per fikk høre at han var en helt, og hadde gjort det eneste rette. Hans lille sønn hadde lekt utpå isen i et ubevoktet øyeblikk, og endt med å falle i vannet. Med fare for sitt eget liv hadde Per gjort det eneste rette. Uten å nøle sprang han etter. Han ålte seg bort de siste meterne, men likevel var det ikke til å unngå at underlaget brast slik at også han havnet i vannet. Sjokket til tross hadde han klart å lempe gutten inn på isen. Likevel gjensto det at han selv kom seg opp av råken. Detaljene rundt anstrengelsen stod ikke lenger klart for ham, men han kjempet mot tiden og kulden før han lykkes i å kare seg på trygg is. Deretter bar han den nedkjølte gutten inn på land. Faren skalv så mye selv at det var vanskelig å slå fast om barnet pustet ordentlig. Så, heller enn å løpe tre hundre meter opp til teltplassen, satset han på å ta seg mot folk. Han visste at det i verste fall kunne stå om minutter men også at det var lørdag morgen, og at de første turgåerne trolig var i ferd med å parkere bilen nede på parkeringsplassen.
«Du er en helt veit du» sa en noe eldre mann, og la jakka om skuldrene hans. Ambulansen ville være der om kort tid… De fikk satt seg i en varm bil mens de ventet. En kar med kunnskap om livredning sjekket gutten og mente dette kom til å gå bra.
«…Jhhhegge ekke no heheheltt, …ba are halle-gjott-shahamhe» svarte Per.
«Du gjorde det eneste riktige» trøstet en jevnaldrende dame.
Mange ville nok ha nølt et lite sekund ekstra, gått på leting etter redskaper eller brukt tid på å kle av seg eller rope på hjelp. Noen ville gått i sjokk eller gjort irrasjonelle ting, kanskje til og med ansett faren for sitt eget liv for å være i overkant stor. Da han senere ble intervjuet på fjernsyn visste Per at alt hadde gått bra. Sønnen var hjemme og frisk. På dette tidspunkt tok han imot både ros og go’ord, og var enig i at han hadde foretatt de rette valgene.
Det hele startet fredag morgen, da de ansatte i barnehagen meldte om høyt sykefravær blant de ansatte. En dame ringte og oppfordret alle foreldre som hadde mulighet til å være hjemme med barnet. Per tok valget på kort varsel. Han ringte sjefen og avklarte at han kunne avspasere denne fredagen. Så pakket han telt og soveposer og primus og mye god mat og tok med sønnen for å lære ham om friluftslivets gleder.
Man kunne aldri trygge seg helt mot ulykker og øyeblikk av uoppmerksomhet, resonnerte han på fjernsynet. Lignende ting kunne skjedd hjemme, i trafikken, i tettbygde strøk… tilføyde programlederen. Barn måtte få lov å kjenne på mestrings-følelsen, var de enige om. De trengte å gjøre nye erfaringer og lære å ta ansvar. Forskjellen lå mest i hvordan man som voksen reagerer når katastrofen først er et faktum.
Hjemme hos Pål ble det annerledes, selv om utgangspunktet var likt. I likhet med Per fikk også Pål høre at det var frafall blant personalet i barnehagen. Også Pål hadde ringt sin arbeidsgiver, for deretter å pakke telt og utstyr for en overnatting i skogen. I likhet med Per hadde han kommet sjanglende og hutrende ned på parkeringsplassen et døgn senere, med sin gjennomvåte og knapt bevisste sønn inntullet i en sovepose. Folk hadde ringt etter ambulanse før de bar gutten inn i en bil og gav seg til å vente. I mellomtiden spurte de den hutrende faren hva som hadde skjedd og hvordan han kunne finne på å være så uansvarlig. En av turgåerne snek seg litt til siden og ringt politiet. Selv hadde Pål måttet tigge om å få låne en telefon så han kunne ringe sin kone, som naturligvis ble svært oppbrakt. Hvordan var det mulig? Å være så uansvarlig?
Han kunne ikke svare at feilen lå hos henne. Det var bare et øyeblikks innfall fra hennes side, en nærmest automatisk respons som gjorde at alt ble så vanskelig. Fredag morgen hadde hun vært glad nok for at han viste ansvar i sakens anledning. For hennes del måtte han gjerne dra på camping, men det var likevel ikke aktuelt å favorisere sønnen fremfor datteren! Pål hadde svart at datteren gikk i en annen barnehage, men det var ikke poenget sett fra morens synspunkt. Datteren selv ville gjerne på tur, men mens moren stresset og hjalp til med å pakke, fikk veslejenta det for seg at hun ville ha med sin beste venninne. Ellers ville hun ikke være med, hadde hun insistert. Så mor, oppsatt på å ikke innrømme sitt nederlag, hadde ringt sin egen venninne og fått henne til å komme over med datteren. På det tidspunktet syntes sønnen det ble vel mye jenter å forholde seg til, og spurte om de kunne ringe nabogutten og spørre om han også fikk lov å være med. I dette lå en viss logikk, siden kompisen til sønnen gikk i samme barnehage. Altså den der de slet med både kabaler og logistikk i disse dager.
Etter en del forviklinger hadde Pål reist avgårde med sine egne håpefulle og to unger til. Da var det ikke lov med flere i bilen, mumlet han så hans kone hørte det. Pål tok barna med i butikken og lot dem være med på innkjøp av pølser og lompe, av brus og godterier og alt mulig knask han ikke hadde tenkt på. Med blytung ryggsekk og godt humør hadde han lagt i vei fra parkeringsplassen. Han svarte på alle mulige spørsmål og utnyttet ungenes naturlige nysgjerrighet til å fokusere på annet enn kilometerne de måtte tilbakelegge før de nådde fram til det skogsvannet han hadde sett for seg. Siden to av barna ikke kjente hverandre fra før, var de heldigvis opptatt av å ikke være den første til å sutre og klage. Pål tok en lang pause på halvveien, og stemningen var fortsatt god. Egentlig hadde han tenkt å slå leir oppe i bakken, i god avstand til vannet. Derfra ville de fortsatt hatt den åpne utsikten men likevel litt distanse til isen. Dette ville imidlertid ikke ungene høre på. Nå var alle slitne, og vannet hadde jo vært målet de hadde snakket om underveis. Pål skjønte fort at han måtte justere seg litt etter deres ønsker. Så fant de også en flott plass til å slå opp teltet, der andre turgjengere allerede hadde lagt ut steiner og stokker så de hadde en hendig bålplass. Pål hadde aldri hatt ansvaret for andre barn enn sine egne, men syntes han klarte seg bra. De fikk bli med og samle ved til bålet og skjære små kvister til å grille pølser. Om kvelden sang de, fortalte vitser og eventyr og den siste halvtimen før leggetid hørte de på ei ugle som tutet velvillig borte i lia og gjorde det spennende å være på tur. Kvelden gikk over all forventning, og barna var i en alder da de skulle tidlig i seng. Pål slet litt med glidelåsen til soveposen til nabogutten og ergret seg over at ikke foreldrene hans kunne sjekket utstyret på forhånd… Men alt gikk seg til. Ungene sovnet der inne, og selv ble han sittende ved bålet og stirre uutgrunnelig fremfor seg. Han turde ikke dvele for lenge, verken frem eller tilbake i tiden. Han ville ikke stille seg eksistensielle spørsmål om hvorvidt han var lykkelig, eller om dette var det livet han hadde sett for seg. Et døgn senere kunne han sagt til seg selv at han var en total dust, som overhodet kunne tvile på noe sånt. Selvsagt hadde han vært lykkelig. Like fornøyd som Beatles i låta «Yesterday». Men sånt er vanskelig å vite.
Pål klarte å sno seg inn blant de sovende ungene og fant med litt velvilje en ledig plass ved langenden av teltet. Han trodde han hadde tatt med liggeunderlag nok, men de overlappet hverandre under noen sovende barn, så han måtte innstille seg på en kald og noe ubekvem natt. Bare en natt, sa han til seg selv, så skulle de tilbake til bilen. Ungene ville synes og mene de hadde vært på en lengre ekspedisjon i villmarka. Det var en erfaring de kom til å ta med seg og erindre senere i livet. Selv ville han tilbringe den kommende lørdagskvelden foran fjernsynet med et glass vin, slik de pleide. For ham var det ikke noe mer et kort avbrekk i den vante tralten. Trodde han.
Neste morgen ble mer hektisk enn han hadde forestilt seg. Ungene hadde sovet med mesteparten av klærne på, men likevel var det yttertøy og ullsokker og votter på avveie og åtte føtter, pluss hans egne, som måtte få støvlene behørig snørt på plass. Han snek seg til et privat ærend i full fart, før han tok fatt på å lete frem frokosten. Selv ville han helst dratt hjem og spist der, men ungene måtte ikke tro det var noen tung plikt fra hans side. Men da måtte han koke kaffe til seg selv… Så skulle da også ungene et ærend i buskene. For nabogutten og hans egen datter var også dette en ny opplevelse. Gutten gikk rett bak en stein, men måtte jo ha hjelp, og de andre ungene klarte ikke å holde seg på avstand. De snek seg etter og lo av stakkaren… Med den følge at datteren hans ombestemte seg og hevdet at hun ikke hadde noe påtrengende behov for verken det ene eller det andre av naturlige ærend. Pål fortsatte derfor med frokostforberedelsene, og hadde akkurat avklart at hans egen sønn ville ha melk, og nabogutten appelsinjuice og at hans egen sønn da ombestemte seg slik at Pål drakk pappkruset tomt for melk og helte på juice, som fikk en ekkel farge slik at gutten insisterte på nytt beger… Som Pål måtte tilbake i teltet for å finne… og da kom datteren i hælene på ham og hvisket at hun absolutt måtte på do og det veldig snart så ikke de andre barna oppdaget det. Og så løp hun i forveien opp skråningen og alt for langt inn i skauen helt til hun satte foten fast i en snøskavl og gikk av seg støvelen, som hun ikke fikk tid å få på seg igjen før hun skulle på do. Faren hjalp henne av med parkdressen og jenta satte seg nedpå da han hørte et lavt skrik nede fra vannet. Pål skjønte umiddelbart hva som hadde skjedd, og løp avgårde mens han uvilkårlig utstøtte et brøl. Hvilket skremte vettet av nabogutten. Han hadde sneket seg etter for å luske på hans egen datter og lå derfor gjemt nede i lyngen. Pål unngikk å snuble i guttungen, men registrerte knapt at han rømte avsted, kanskje i tanker om at jentas far var sinna på ham… Alt fokus var på råken ute i isen, og skikkelsen han mest ante lå og plasket der ute. Gutten kunne jo ikke svømme, og var kledd i tunge, upraktiske klær… Datterens venninne var halvveis framme ved gutten allerede, så Pål måtte skjerpe seg alt han klarte i et par sekunder der jenta fikk streng beskjed om å gå tilbake, finne de andre barna og gå inn i teltet for å vente. I et flash innså han det idiotiske i å ta med førskolebarn på telttur i skogen. Han hadde sett for mye på fjernsyn, ante han… om å mestre villmarka fra ung alder. Så kom sjokket da det iskalde vannet omsluttet halsen og rant ned i genseren. Gutten lå med nesa ned i vannet, men Pål fikk kastet ham på trygg is før han tok fatt på sin egen kamp for livet. I etterkant husket han ikke mye av dette… men han hadde en vag erindring om å slå gutten på ryggen og prøve å huske hva han hadde lært om innblåsing og trykk. Han skaket og skalv så mye at han ikke klarte å finne ut av om gutten pustet eller ikke. I det minste hadde han tatt sin egen sovepose og liggeunderlag med ut til bålplassen så de skulle ha noe å sitte på mens de spiste… Pål snurret i all hast sønnen inn i soveposen. Deretter forsøkte han å springe ned mot parkeringsplassen.
«…Men svar meg da, mann! Si meg, er det flere barn der ute?»
Pål var fokusert på sin skadede sønn, og ordene nådde ikke frem til ham. Derimot fanget han inn damestemmen som slo fast, høyt men helt generelt, at ingen var så idiotiske at de campet med en gjeng småunger ved et vann nå i vårløysinga! Deretter kom politiet. Av en eller annen merkelig grunn var de fremme et par minutter før ambulansen. Pål måtte se sønnen bli fraktet avgårde akkompagnert av ulende sirener, mens turgjengerne påtok seg å fortelle de to politibetjentene hva som hadde skjedd. Men vantro blikk stirret alle på «denne mannen», som hadde gått i fra et ukjent antall barn i førskolealder flere kilometer inn i skogen. Pål kunne oppgi navnet på naboguttens far, og sin egen kone, rimeligvis, men det stod helt stille for ham hva datterens venninne het til etternavn. Faktisk husket han ikke mer enn første bokstaven i fornavnet hennes. … Politiet måtte nærmest kommandere en av de fremmøtte til å donere ullgenseren sin til denne tosken, slik at han kunne være med og peke ut teltplassen. Pål hørte stemmer som snakket seg i mellom om at de andre barna kunne ha gått ut på isen. De lurte også på hvorfor han ikke hadde forsøkt å ringe etter hjelp oppe fra leirplassen og diskuterte problemer med dårlig dekning i dette området.
Da de kom frem, fant de datterens venninne, kald og gråtende utenfor teltet. Hun snufset at hun ikke klarte å lete etter de to andre barna og trodde dette var hennes egen feil. Venninna hadde løpt avsted for å gå på do, husket hun, og så hadde gutten sneket seg etter for å luske på henne. Den ene politibetjenten ble igjen for å ta seg av jentungen, mens Pål viste den andre hvor hans egen datter hadde gått på do. Vedkommende forstod ikke hvorfor det var nødvendig å gå hundrevis av meter for et slikt ærend, og Pål orket ikke å forklare at jentungen hadde sprunget avsted for å erte ham. Han kunne selvfølgelig stanset henne hvis han satte alt inn på det, men da ville ærendet utartet seg til skrik og vrangvilje og i verste fall ødelagt den fredelige morgenstunden for dem alle.
Etter en stund fant de en barnestøvel sittende fast under ei rot, og Pål husket at han halvt om halvt hadde kledd av henne parkdressen før han løp avgårde. Likevel fant de ingen flere klær der oppe, og heller ingen jente. Eller gutt for den sakens skyld. Panikken grep ham før han rakk å forberede sine egne reaksjoner. Den fikk ham til å brøle navnene deres, uartikulert og høyt og gjentatte ganger helt til politibetjenten innså at den utilregnelige mannen antakelig skremte ungene og således gjorde ting verre ved sitt blotte nærvær.
Letemannskapene rykket inn i løpet av formiddagen, og Pål dro til sykehuset for å sjekke at det stod bra til med guttungen. Hans kone hadde rukket frem før ham, og sjokket hennes var i ferd med å vike for en forståelse for at dette kom til å gå bra… Hun taklet det ikke spesielt godt da hun måtte innse at det likevel ikke var fullt så enkelt.
«Gikk du fra datteren din halvt avkledd ute i skauen? Midt på vinteren!»
Pål på sin side hadde skreket fra seg oppe i skogen og klarte ikke å matche sin kones reaksjoner. Det nyttet heller ikke å finne unnskyldninger eller å gjenta det åpenbare. Beklageligvis kom han i stedet med en saksopplysning om at det ble varmegrader så snart sola fikk stått på litt ut over dagen.
Hans kone, som ikke hadde skreket fra seg, gav ham beskjed om å ta inn på hotell eller besøke slekta og i hvert fall ikke vise seg i hjemmet, ikke noen sinne, med mindre datteren ble funnet i god behold.
* * *
Nå er jeg litt usikker på om lignelser er ment å ha en lykkelig slutt. Det jeg vet de trenger, er en god moral. Likevel vil jeg tro det gikk bra med barna. Med så unge barn, og snarlig og lett tilgang på letemannskaper, så burde de bli funnet før det gikk kritisk lang tid. Kanskje jenta bestemte seg for å finne tilbake til bilen, mens gutten løp seg vill lenger inn i skogen?
Siden lignelser i alle fall ikke er ment å være for lange, vil jeg derfor konsentrere meg om å finne den mulige moralen i historien. For Per sin del, var det grei skuring. Det forventes av en forelder at vedkommende i en gitt situasjon setter sin egen sikkerhet til side hvis det handler om å redde sitt eget barn. I blant kan dette være med forbehold… Som på flyet, når crewet gir beskjed om at foreldrene i tilfelle trykkfall i cabinen må sette på sin egen surstoffmaske før de hjelper eventuelle barn. Det er en logikk i dette. Hvis foreldrene besvimer og ikke kan hjelpe seg selv, da er de heller ikke i stand til å assistere sine barn. Per derimot, hadde ingen tid å miste. Han hadde ikke mulighet til å lete etter tau, stokker, redskaper og hjelpemidler av ulike slag mens sønnen fikk kuldesjokk og ble trukket ned i vannet. Han måtte prioritere i omvendt rekkefølge, først barnet og dernest seg selv. I hans tilfelle var dette riktig.
Pål derimot, var i en mer kinkig situasjon. I det øyeblikket han hoppet i isvannet, da gamblet han ikke bare med sitt eget liv. I tillegg til valget om å redde sin sønn, måtte han ta hensyn til datteren, hennes venninne og sønnens kamerat. Det var med andre ord fire barn totalt, og hvis ting gikk galt, da kunne de reagert på ulikt vis. Kanskje ville de tre andre kommet ut på isen for å hjelpe… og falt uti de også? Eller kanskje barna ble redde og gikk seg vill i skogen? I Påls tilfelle ville det vært mange variable å forholde seg til, som avstand til folk, værforhold, lufttemperatur og barnas alder, modenhet og påkledning.
Så mens Per ble ukens helt, fantes det ingen reding for Pål. Pressen fikk det for seg at hans historie trengte å bli grundig behandlet, og unnskyldte seg med at dette var et eksempel til skrekk og advarsel og at det derfor hadde en allmenn interesse. Journalistene slo om på slutten av hver reportasje, og lot som de tross alt forsøkte å forsvare denne mannen. Dette gjorde de, vel vitende om at unnskyldningene ville terge kommentarfeltene ytterligere.
Nå innser jeg at denne lignelsen bærer galt avsted. Den var ment å kulminere i en god moral, men i stedet ender den opp i et spørsmål. Med mindre spørsmålet er selve moralen…