Offer. Prinsesse She-Anns bryllup
Av Annette Torklep
Hans seng var komfortabel. De to vaktene ved inngangen til kammerset stod som alltid med våkne blikk, men fremdeles med ro i hjertet. To-clan hadde ingen grunn til bekymring. Likevel var ikke natten den tid på døgnet han likte best. Så snart det første hint av grålysning bredte seg over Jorden, da var det tid for å våkne. Til tross for at de solide murveggene ikke slapp gjennom lyder fra naboværelset, så hørtes de likevel gjennom forhenget og røpet aktiviteten der inne. Tjenerne kom for å se til at Thii fikk avrundet søvnen på en bra måte. Thii og den vesle sønnen. Vissheten ga ham fred i sinnet, nok til at han valgte å gi dem et lite forsprang på den lyse halvdel av Jordens runde, den som vi kaller dagen. I tankene sendte han gudene en takk. Thii var fortsatt vakker, om enn ikke slik som før, og selv trengte han en sønn, en arving. Rekken måtte forbli intakt. Bare slik kunne innbyggerne leve i fred og fortsette over i den lange sirkelen… om så skulle skje at hans tid var omme.
Thii var mest opptatt av den lille. Den første på hele 18 jord-runder. Vi kaller det år. Når det først var skjedd, tenkte ikke folket på det som et mirakel men mer som Det Rette Øyeblikket. Sønnens liv og gjerning ville gripe inn i andres og da måtte alt skje til rett tid. Bare slik kunne sirklene passe inn i hverandre. Bare slik kunne verden bestå. Men To-clan hadde også plass til slike små glimt av personlig tilfredshet, gleden over at Thii igjen var lykkelig, og vissheten om at alt var som det skulle.
Forhenget, et tykt vevet stoff med en rød hovedfarge, ble trukket tilside. Tjenerne plasserte to tente fakler ved hver vegg før de brakte ham et rent antrekk og et par sandaler. Han ble vasket med vann fra et keramikkfat og påført en håndfull velduftende olje. Rutinemessig lot han tjenerne tre tunikaen over hodet, før de tilslutt kjemmet håret. Prosessen var fort unnagjort sammenlignet med hvilke ritualer Thii skulle gjennom før hun kunne vise seg til morgenmaten. Til gjengjeld satte hans hustru større pris på oppmerksomheten, så det var likevel en rettferdig ordning. Hvis han skullet trådd frem ved en offentlig anledning derimot, da ville selvsagt prosedyren vært en helt annen, også for hans del.
To-clan ventet tålmodig for kortenden av spisebordet. I andre byer var ordningen at herskeren ankom til sist, og at alle ventet på ham før måltidet begynte. Selv mente han det var riktig å være først. Tanken på at dagen skulle starte uten at han var til stede og viste sitt ansvar, den tiltalte ham ikke. Dersom familien hadde vært større, kunne det vært aktuelt at de mannlige medlemmene spiste først. To-clans hoff var imidlertid lite nok som det var. Så få var de, at hans eldste datter og hennes mann fortsatte å bo i samme bygget etter at de var gift. Å finne passende ektefeller til sine døtre hørte til blant de største utfordringene for herskeren og innbyggerne i de fornemme sirkler, og det ble ikke lettere når de unge kvinnene dertil var litt smartere enn hva som egentlig sømmet seg. «Men la meg finne en passende ektefelle selv» hadde hun argumentert, «la meg følge mitt hjerte for du vet, bare på den måten kan du vite at min mann velger meg og min posisjon heller enn å trakte etter din».
«Ha! Vet du hvor lett et kvinnehjerte lar seg forføre?»
Han burde sluttet å snakke åpenhjertet med jentene etter at de ble voksne. Til svar fikk han ikke noe annet enn et «Nei?».
To-clan hadde bestemt seg for å vente, den gang, og heller komme tilbake til saken når han fant et passende parti. Heldigvis hadde gudene vist seg klokere enn både ham selv og eldstedatteren. En gjestende delegasjon fra en by mange dagsmarsjer unna ble tatt vel imot.
Lederen deres, herskerens tredje sønn, Sar’ok, var kommet for å legge frem planer på vegne av sin far. Det gjaldt i utgangspunktet en allianse mot en felles nabo som ikke alltid respekterte de fastsatte grenser, og alvoret tatt i betraktning tok det litt tid før To-clan la merke til sin datters henførte blikk i retning av den unge, og frem til da ugifte mannen. Hans viktigste erfaring var å la strømmen flyte og la brikkene falle på plass slik de var ment. Kongens oppgave var å symbolisere byens kjerne og med gudenes hjelp trå til de gangene da systemet ikke riktig klarte å balansere seg selv.
I mellomtiden var også yngstedatteren blitt voksen. She-an ankom spisesalen etter at søsteren og hennes ektemann hadde satt seg. Det burde kanskje vært omvendt? To-clan visste ikke. Han var ikke så opptatt av strenge regler, ikke innen sin egen familie, og hans eldste datter tolererte som vanlig sin yngre søster og hennes påfunn. I disse dager hadde han lagt merke til en vag forandring hos eldstedatteren; litt rundere i kinnene og en anelse mer innadvendt i blikket. To-clan visste han var mer lettet enn han ville innrømme over at han selv hadde en sønn nå. Gutten ville lære å gå før datteren nedkom med sin førstefødte. For alltid eldst. For alltid klar til å ta over etter sin far. Slike ting, tenkte han, det som hadde betydning utad… Det var av betydning. She-an førte seg som om hun var husets midtpunkt, og faren lot henne. Hun visste godt at så lenge hun var ugift, så hadde også hersker-familien noe å tilby, noe folket kunne drømme om og etterstrebe. Dynamikken ville bli en annen den dagen hun giftet seg… Aldri sagt med rene ord, men sant ikke desto mindre. En svak duft av parfyme fulgte fra et lite kast med nakken i det hun satte seg. Den perfekte profilen ble understreket av hennes fornemme hodefasong og uvanlig store, skrå øyne. Hun førte de smale hendene med en utsøkt eleganse, og såpass hurtig at det kunne virke som hun ikke var seg bevisst hvordan hun tok seg ut. Hvilket hun selvsagt var. Ville hun noen gang finne seg tilrette som hustru og mor? To-clan visste at tiden var kommet for lengst. Den glatte huden og det skinnende håret viste ingen tegn på aldring, og She-an selv trodde nok at hun var benådet av gudene og at hennes skjønnhet ville stå henne bi, i likhet med alle de menneskene hun kjente; folket, de fornemme, husets tjenerne og familien selv. To-clan bestemte seg for å kalle inn til et møte med ypperstepresten og noen i hans stab, for å høre hva de mente om datterens fremtid. Deres synspunkter kunne være nyttige hvis spørmålet skulle melde seg i senere, og i mer verdslige møter med ministre og militære rådgivere… Og om rådene ikke var gode? Vel, da kunne han jo bare la være å vise til dem…
She-an fortalte ivrig om sine planer for dagen. I følge med et større oppbud av tjenere skulle hun ta seg gjennom byen til et møte med Folkets Sirkel av Kvinner. De hadde bygget en stor plattform med stråtak over, der de kunne samles og diskutere affærer som angikk deres egen hverdag… og She-an mente det var rimelig at hun som representant for byens kongehus viste dem litt interesse. Faren lurte på om hun ikke heller kunne invitere tre-fire av de eldste, fra den indre sirkelen, opp til slottet. Var ikke det tryggere? Datteren ga ham et indignert blikk. Motsa ham uten å si noe. Hun brukte enhver anledning til å vise seg frem, toge gjennom de fornemmes kvartaler og videre inn på folkets område. She-an solte seg i alles beundring, og iblant insisterte hun på å gå til fots. To-clan kunne ikke hjelpe for det. Han var stolt av datteren.
«Og hva er det Folkets Sirkel av Kvinner ønsker å ta opp med selveste prinsesse She-an?» spurte han med en vag undertone av ironi.
«Kvinnene uroer seg med tanke på årets avling. Maiskolbene er små og tørre, og de sier gudene holder tilbake nå i år. Kvinnene vil sikkert forhøre seg om kornlagrene og… mulighetene for støtte i tilfelle tider av sult…»
«Lær deg nå i det minste hvilken gud det er snakk om så de ikke tror kongehuset mangler kunnskap om noe så viktig!»
«Men far, jeg vet godt hvem som hersker over maisen! Men kvinnene snakker også om vann. Budbringeren nevnte vann fra Himmelen og vannet fra Undergrunnen og…»
She-an slo ut med hendene.
«Kanskje du skulle ta med deg en prest?»
She-an var døv for ironi denne dagen.
«Men folket har sine egne prester og prestinner! …Selvsagt underlagt vårt eget
presteskap», tilføyde hun raskt og elegant da hun merket farens skeptiske blikk.
Faren ga henne beskjed om ikke å love bort så mye som et eneste maiskorn uten å snakke med ham, men når hun først var der så fikk hun se å gjøre noe nyttig og ikke bare slarve og jatte med. Han ville høre noen konkrete fakta senere i kveld! Fornærmelsen prellet av, mens tiltroen fikk feste. Gode egenskaper, tenkte To-clan. Han fikk håpe sønnen ble like smart som døtrene. She-an så ham ikke smile da hun svingte forbi forhenget og ut i gangen. I denne del av verden kunne sommeren være nær uutholdelig het, og årets sesong så ikke ut til å bli noe unntak. Av den grunn var innbyggerne som regel ferdig med måltidet lenge før solen rant. For dem alle gjaldt det å få unna flest mulig av dagens gjøremål mens den livgivende kulen fremdeles stod lavt på himmelen. Derfor ble ikke To-clan det minste overrasket da hans tidligere lærer og livslange venn, nå i stillingen som kongens personlig rådgiver og skriver, meldte sin ankomst kort tid før de reiste seg fra sitteplassene. Vedkommende var en eldre mann nå, og ikke ansett som noen trussel når han nå fikk arrangere møter og audienser og kort sagt omgås menn med rang. På den tiden To-clan ble født forholdt det seg litt annerledes. Dengang fikk mannen opplæring i astronomi og tilegnet seg hemmelig kunnskap. Ikke så mye fordi den var skjult, men fordi den var uforståelig for alle andre. Som ung, vitebegjærlig gutt hadde To-clan selv fått lære det viktigste og mest grunnleggende i faget, men han var fremdeles imponert. Han tenkte for seg selv at astronomene stod i nærmere kontakt med gudene enn det prestene gjorde… men han ville aldri drømme om å sette to så viktige grupper opp mot hverandre. Læreren, han tenkte fortsatt på den gamle mannen som sin lærer… ba om et møte i enerom. Svigersønnen gav ham et spørrende blikk, men aksepterte at han måtte vente. Som med all viktig kommunikasjon skjedde også dette ordløst og uforpliktende. Han hadde en avtale,
husket svigersønnen. Han snakket høyere nå, da han annonserte at de skulle ut på jakt. Altså han selv og en gruppe unge, fornemme menn og deres følge av tjenere. To-clan kunne aldri si noe nedlatende til svigersønnen, heller ikke på spøk, men eldstedatteren som var gift med mannen, hadde ingen hemninger. De kom til å skremme hver minste apekatt på lang lei, hele det ståkende følget! Så ba hun ham om å ta med noe levende tilbake. Hun ønsket seg en ny papegøye etter at She-an slapp løs den forrige. Svigersønnen ba henne la være å skylde på søsteren og fikk et smil i retur. Skogens ville dyr fortjente ikke et liv som slave, de var bare til låns med mindre man tenkte å ha dem til mat. Hans kone var overbevist om at skogsgudene begunstiget dem på det viset, og at de til gjengjeld ville gi jegerne et bytte i retur.
To-clan vendte oppmerksomheten tilbake til sin nåværende assistent og tidligere lærer. De forlot spisesalen sammen.
«Jeg trodde ikke vi hadde noen avtaler i dag» sa han prøvende, ikke riktig et spørsmål.
«Sant nok, det hadde vi heller ikke, men det kom en løper nå nettopp og han spurte på vegne av en liten delegasjon.»
«De fornemme? Alltid noen som skal gjøre seg viktige i håp om å vinne en posisjon. Kan de ikke ta saken opp med en minister?»
«Beklager… men det er en gruppe ministre som kommer…»
«Å?»
«De er bekymret for tørken. Maisen begynner å visne, og hvis vi ikke får regn snart kommer folk til å gå sultne.»
«Sånn å forstå… Men da kaller du inn oppsynsmannen for matlagrene og ber ham melde seg øyeblikkelig. Jeg trenger å snakke med ham først!»
* * *
Nyhetene var egnet til å vekke bekymring. Hvert år ble det samlet inn en fast mengde korn, men etter flere gode sesonger hadde også flere barn kommet til verden og overlevd sine første, kritiske år. Saken var, mengden av mais økte ikke tilsvarende. Ja, og barnefødslene skjedde i alle yrkesgrupper, også blant dem som ikke tilbrakte dagen ute på marken. To-clan begynte å bli irritert. Tvilte folket på herskerens evne til å fylle sin oppgave? Læreren svarte ikke direkte, men antydet at det i tillegg ble lagt en del ressurser i å ferdigstille den nye månepyramiden… To-clan syntes bygget så like halvferdig ut som det hadde gjort de foregående årene. De burde klart seg med en pyramide, tenkte han, og angret at han hadde vært så ettergivende i dette tilfellet.
«Mange som ellers ville arbeidet ute på åkrene, inklusive med å rydde nytt land, har slitt med å bryte stein til pyramiden… men bygget trenger ytterligere en etasje og videre tilpasning før den får sin endelige form.»
Den aldrende læreren nikket som om han var ening, men tilføyde at arbeidet tross alt var viktig. Det måtte herske en balanse, som dag og natt. Egentlig var det et minimum for en så stor by-stat, med to pyramider. En tilegnet Solen og en for Månen.
«Hvorfor er det andre gang i dag at jeg får disse opplysningene! Hvorfor har jeg ikke hørt noe før?»
«Om avlingene?»
Kongens blikk smalnet, men den eldre mannen lot som han ikke oppfattet det.
«Det har nok blitt nevnt… men det siste året har du vært så opptatt av din egen personlige lykke at du, tillat meg å si det… ikke følger like godt med… Kornhøsten i fjor var ikke så god som den burde vært den heller.
«I fjor? Da hadde vi vitterlig regn nok! Vannet trengte gjennom taket, helt inn i slottet så vi måtte utbedre dreneringen, har du glemt det?»
«Nei, men det skjedde bare en gang… Problemet er at i disse dager snakker vi også om vannet fra Underverdenen. Det holdes tilbake. Selv den store brønnen er i ferd med å minke.»
Alvoret begynte å gå opp for To-clan. I årenes løp hadde han vent seg til å ta alt som en selvfølge. Dagene og nettene, måne-løpene og årene ble drevet frem i perfekt balanse. De sådde og høstet, den ene sirkelen tok over for den andre.
«Hva sier stjernene? Er det noen tegn på himmelens kart?»
«Det må du nesten spørre om på møtet…»
To-clan forstod. Læreren var redd for å si noe feil, eller bli sitert på en upassende måte. Slik ville han ikke reagert dersom alt var som det skulle.
«Underverdenen har vært velvillig frem til i år» våget han likevel å si, «det er som om…»
«Hva da?»
«Som om vi har gjort noe galt, og plutselig har falt i unåde.»
* * *
Dagens viktigste måltid fant sted i skumringen, når det begynte å bli litt kjøligere. På den tiden kunne alle slappe av og vite at det ikke gikk ut over arbeid som trengte å gjøres i døgnets lyse timer. Dessuten var solnedgang et perfekt tidspunkt å forholde seg til, ikke minst for de som skulle tilberede maten! Ved To-clans bord var det ingenting å utsette på menyen, ingen tegn til at kokkene i hemmelighet begynte å rasjonere. Men så var de jo også hersker-familien, de som sist ville merke noe til eventuelle uår og minskende forsyninger. Alt var som det pleide, bortsett fra at She-an virket en smule urolig. I stedet for å sole seg i oppmerksomheten tidligere på dagen, hadde hun måttet lytte til disse kvinnenes bekymringer… tenkte To-clan.
Det var nok en uvant opplevelse. Kanskje hun snart gikk lei, og godtok at de fant en passende ektemann til henne. To-clan sa ikke hva han tenkte.
«Kvinnene var sinte i dag» forklarte datteren uoppfordret. «Ja, de turte selvsagt ikke si noe om verken presteskapet eller vår egen familie… men de snakket om at gudene var urettferdige. Alle hadde jobbet hardt, enten det var på åkrene eller i steinbruddet…»
Ministrene hadde uttrykt seg på omtrent samme vis, tenkte To-clan. De antydet riktignok at jordbrukerne var blitt late i det siste… men To-clan var ikke dummere enn at han skjønte at folkets kvinner tenkte omtrent det samme, bortsett fra at de i stedet mistenkte kongehuset for å forsømme sine plikter.
* * *
Slottet befant seg på det øverste og minste av tre firkantede platåer, det ene bygget oppå det andre. I front var en bred trapp, nedsenket og med flere avsatser der kongen og hans nærmeste kunne ta plass under formelle arrangementer. Nedenfor det staslige bygget var et større, gruslagt område beregnet på parader, samlinger og arrangementer. Øverst, langs slottets fire vegger stod vaktene alltid oppstilt, men ikke alltid på utstilling… En gjennomgående passasje, en svalgang, med overbygg gav både skygge og skjul, men sikret også at ingen utenforstående kunne ha full oversikt.
Midt på dagen, når sola stod høyest på himmelen, var det brennende hett der nede. Da var det sjelden noen aktivitet, selv om vaktene alltid hadde blikket rettet mot den åpne plassen og videre ut over byen. Baksiden av bygningen var derimot privat, og beskyttet av høye murer. Flere store trær ga skygge og ly til kongens familie, mens vakre og velduftende blomster og busker ble kultivert for deres velbehag. Gangveier strakte seg langs de grønne bedene, brede og oversiktlige slik at jungelen og dens mange kryp aldri fikk overtaket.
Fra innsiden av slottet gikk det en sjakt ned til bakkenivå, og derfra var det en relativt smal gang, en som lett kunne sperres og tettes. Til daglig førte denne gangen videre ut i hagen. Kongens eldste datter, Mai, pleide å tilbringe en stund hver dag her ute. Favorittplassen var like ved en liten, grunn dam dit fuglene kom for å drikke og iblant vaske fjærene. Det dreide seg ikke om noe naturlig oppkomme, så tjenerne var nødt å bære inn og fylle på med nytt vann hver eneste dag. Mai satt bekvemt på en bred benk, i et leie av store puter og i skyggen av tunge, vevde tepper som dannet en slags pergola men ikke hindret utsynet. Å sprade rundt i gatene og vise seg frem, slik hennes to år yngre søster hadde for vane var ikke aktuelt. Mai aksepterte at det måtte være slik. Selv om She-an iblant ville ha henne med, så passet det seg ikke for en gift kvinne og i alle fall ikke når hun i tillegg var kongens eldste barn. Reglene var verken strenge eller absolutte, men Mai ville ikke risikere at ektemannen fikk problemer. Ikke av det slaget hun visste ville følge dersom noen av byens menn skulle oppføre seg respektløst overfor hans kone. Kongens svigersønn eller ei, han var tross alt innflytter fra en annen by. Tenk om noen av byens egne borgere ønsket å teste ham? She-an mente hun overdrev. Folk kunne ikke annet enn å vise respekt for kongens rettmessige døtre! Mai var blitt utfordret mange nok ganger av sin søster. «Fortell meg Mai» kunne hun si, «når så du noen te seg respektløst mot meg? Jeg kan om jeg vil gå alene gjennom byen uten at noen våger å røre meg!»
«Du finner det kanskje smigrende» ville Mai svare, «når unge menn roper etter deg?»
«Jeg kjenner min verdi» pleide She-an å svare med overlegen mine… «Jeg trenger ikke nære meg av smiger».
Og så ville de brutt ut i latter. De hadde overhørt den samme replikken fra konen til en ministrene. Det skjedde under en sammenkomst på slottet for tre år tilbake, men de unge damene hadde fortsatt moro av å herme etter henne. Mai kunne føle seg innestengt blant de tunge steinveggene, men det hjalp å sitte ute i hagen.
Nå i det siste måne-løpet var hun heller ikke like rastløs som før. Hun aksepterte den lange ventetiden som lå foran henne, og i dag visste hun ikke helt hva hun skulle mene da hun så sin yngre søster nærme seg med feiende raske steg. She-ans stoiske ro var i beste fall påklistret, om ikke helt fraværende da hun slang seg ned på putene.
«Å, det er varmt.»
«Det er alltid varmt her vi bor.»
«Men dette er som om luften suuuger fuktigheten ut av kroppen bare jeg går gjennom hagen!»
Mai hadde akkurat funnet roen her ute, og for en gangs skyld irriterte hun seg over søsteren.
«Du er urolig, søster. Det er det som er problemet ditt.»
«Ja, jeg er urolig fordi det har vært sånn alt for lenge.»
Mai påpekte at det var første gangen hun hørte She-an nevne saken. Søsteren kontret med at Mai tilbrakte alt for mye tid inne på slottet. Hun fikk ikke med seg hva folket var opptatt av. Tenk om det ble hungersnød og dårlige avlinger? På slottet ville de alltids ha nok å spise, men She-an følte på seg at det kunne bli vanskelig på andre måter.
«Husker du hva ektemannen min fortalte oss første gang han besøkte oss?»
«Han gjorde jo alt for å gjøre inntrykk på deg!»
«…At oppe i nord, og i fjellene i øst, nærmere himmelen… der oppfører vannet seg som et levende vesen, eller guddom, som stadig forandrer form… Noen ganger til sand og andre ganger til sten, for så å gå over til vann igjen. Og når det er som sten, da er det også kjølig som stenene innerst i sjakten.»
«Og du trodde på alt han sa!»
«Jeg skulle ønske vi hadde noen slike stener her ute.»
«Der er vi enige, søster.»
En svak larm drev i mot dem, og da de først ble oppmerksomme på ståket skjønte de at det gradvis bygget seg opp i styrke. Mai vinket på en av sine to personlige tjenere, som begge satt diskret og ventet under et tre i nærheten. Jenta fikk beskjed om å finne ut hva som foregikk, og bringe med seg en karaffel papaya-juice og to krus når hun kom tilbake. Mai ropte etter henne at de gjerne måtte ta med noe tilsvarende til seg selv. De kunne jo ikke risikere å tørke helt ut, meddelte hun smilende til sin søster.
«De er heldige som har tjeneste her hos oss» påpekte She-an. De sliter seg ikke ut, slik som steinhoggerne og bøndene.»
Ikke lenge etter kom jenta tilbake, uten forfriskninger. De var nødt å komme inn, annonserte hun, hvorpå hun nær mistet taleevnen og tilføyde at det selvfølgelig var en beskjed fra deres mor. De kunne innta forfriskningene inne, sammen med familien.
Moren ba dem slutte å spørre så mye, hvilket var til liten nytte. Døtrene visste jo at hun foretrakk å svare fremfor at de sprang omkring og ba tjenerne om råd! En av disse satte frem et fat med frukt og nøtter, mens en annen skjenket nypresset juice. Så forsvant de begge inn på kjøkkenet for å sladre seg i mellom. Lyden de hørte var folket som engasjerte seg i en slags regn-dans, kunne moren fortelle. Sikkert i håp om å vekke regngudene fra deres langvarige søvn, tilføyde hun. Mai undret seg over at de ikke visste noe på forhånd. Astronomene og prestene pleide da å orientere kongen og få hans tillatelse før slike tilstelninger? Vaktene måtte jo tro det var krig og opptøyer! Moren sukket og gjentok at dette var i folkets egen regi. She-an syntes det var merkelig at ikke kvinnene hun møtte dagen før hadde sagt noe. Søsteren påpekte at arrangementet trolig var i regi av mennenes eget råd. Kvinnene hadde sikkert sagt ifra på forhånd hvis de hadde visst noe! Moren og hennes to døtre avsluttet diskusjonen og lot som dette ikke egentlig vedkom dem. Juicen ble drukket sakte med små pauser i samtalen… men så reiste de seg resolutt alle tre og gikk ut på forsiden der de hadde god utsikt over byen, og ikke minst himmelen. Kanskje det var noen mørkere skyer i horisonten? Lyden av trommer var gjenkjennelig, og det var tydelig at de gjentok taktfaste regler og bønner, sikkert en og annen besvergelse også. Oppstyret var såpass langt unna at de ikke kunne skjelne noen detaljer. She-an funderte på om de hadde kledd seg ut i alle regngudens effekter… Moren avbrøt lenge før datteren rakk å foreslå noe uansvarlig. I dag skulle de holde seg inne, alle tre, og det var en ordre! Yngstedatteren fleipet nervøst med at de kanskje kom opp hit. Frem på plassen, altså… Mai håpet ikke det. Hva ville vaktene gjøre hvis det kom en hel folkemengde for å danse regndans? Uten at prestestanden hadde regien? Uten at astronomene hadde utpekt det rette tidspunkt? Moren ba dem slutte å prate tull, dette var ikke morsomt, og nå skulle de gå inn alle tre og bli der.
Da familien samlet seg ved solnedgang hørtes fortsatt lyden av ritualet, selv om det ikke var noe opptog inn i de fornemmes kvartaler, langt mindre framfor slottet. To-clan hadde ingenting nytt å bidra med, bortsett fra at prestene så an utviklingen og at vaktene var satt i en noe høyere beredskap. Familien lot seg ikke uroe under måltidet, men etterpå gikk de alle og stilte seg ved de små gluggene langs ytterveggen, der de hadde utsyn over byen. Folket hadde tent fakler og fortsatte det halvt improviserte arrangementet, som nå lød mer oppstykket. Et glødende oransje lysskjær bredte seg over landskapet. To-clan mumlet at de burde ha satt en stopper for dette tidligere… Hans hustru påpekte at de alle visste hvorfor det ikke var mulig. Folket kom til å gi sin egen hersker skylden for elendigheten. Det var ikke til å unngå, hvis han hadde nektet dem å vekke værgudene? En slik åpenhet var uvanlig, særlig når de to døtrene var tilstede, og det beviste nok en gang alvoret i situasjonen. Men det skulle bli verre. Lysskjæret tiltok i styrke, og snart kunne de se flammene. De kom ikke fra noen fakkel…
Byen ble reddet ved hjelp av en heldig vindretning og iherdig innsats fra hundrevis av mennesker, med piskende grener og stampende føtter, men flammene fikk likevel tak i maisplantene på enkelte av åkerlappene. Til alt hell hørte de ikke til de største, og ilden ble aldri sterk nok til å finne feste i den tette, fuktige jungelen som omkranset åkeren. Likevel hersket det ingen tvil om at byen var gått klar av en større katastrofe, og bare de tilstedeværende selv kunne forstå hvor farlig det var å kjempe mot ilden.
I grålysningen den påfølgende dag innkalte To-clan alle ministrene og flere av sine prosjektansvarlige til møte. Han tok ikke sjansen på at noen skulle føle seg forbigått, eller at rykter skulle spre seg i de fornemmes sirkler. Representanter for Folkets Råd av Eldre Menn var også tilstede, og To-clans innledende tale gjorde det klart at de var samlet for å finne ut hva som hadde skjedd, og ikke for å sette seg til doms over innbyggerne. De eldre forklarte seg for kongen, og de gjorde det med en underlig blanding av frykt og verdighet. Regndansen hadde ikke lykkes i å vekke regngudene, men tordenguden derimot, han hadde avlagt et besøk.
«Så brannen skyldtes et lynnedslag?» spurte To-clan med nøytral stemme.
Den eldre mannen nikket.
«Har noen meldt om lyden av torden mens dette pågikk?»
Forsamlingen var taus. Et par av ministrene mumlet noe misbilligende.
«Kan det være andre forklaringer?»
«Nei» svarte mannen, «i så fall, bare rykter.»
«…Om at den var påsatt?»
Mannen svarte ja, og så ut som om han snakket med livet som innsats.
«Ved et uhell, eller med vilje?»
Den gamle øynet et lite håp, men prøvde å skjule det.
«Det, ærede konge, må jeg beklage å melde at jeg ikke kan svare på… og det er fordi jeg ikke vet.»
Den andre, eldre mannen tok over for å påpeke at det hadde vært en lang dag, mange var slitne,og svake fordi de fikk for lite å spise og drikke under tilstelningen. Noen hadde inntatt hallusinogene stoffer, i håp om å komme i kontakt med gudene på den måten. Brannen kunne lett startet ved et uhell.
«…Men hvorfor skulle noen ha interesse av å gjøre dette med overlegg?» våget han tilslutt å spørre.
To-clan svarte ikke direkte, men forsøkte å finne ut hvordan det hele kom i stand og hvem som påtok seg ansvaret. Om noen? De to gamle innrømmet at de godkjente arrangementet, men at planleggingen ble foretatt av et utvalg nedsatt av Sirkelen av Frie, Folkets Menn. De eldre minnet om at fokets råd ikke hadde noen leder. Dette var for å unngå misforståelser i forhold til kongehuset og bystatens ledere. To-clan forholdt seg nøytral. Før de forlot møtet fikk han også avklart at det fantes et begrenset antall sårede. Brannskadene var likevel av en art som formodentlig kunne heles ved hjelp av beskyttende omslag, medisinske salver og rikelig med hvile. Han mistenkte at de eldre underdrev de faktiske forhold, men at situasjonen likevel måtte sies å være under kontroll. Offisielt konkluderte han med at tanken bak arrangementet var god. Så fremt det ikke kom frem nye momenter ville det heller ikke bli noen reaksjon fra Slottet. Likevel, for ettertiden var de pliktet til å informere om lignende tiltak og hvis noe lignende gjentok seg, av et så stort omfang, da skulle de vite at konsekvensene kom til å bli helt annerledes. To-clan signaliserte at folkets representanter skulle vente ute. Med en armbevegelse sørget han for at to tjenere kom til for å eskorterte dem. Han ventet til de hadde forlatt møtet. Så stirret han hardt på hver og en av de gjenværende.
«Hvorfor skulle noen ha interesse av å tenne en brann?»
Forsamlingen kunne ikke unngå å vike blikket, mest fordi de var usikre på om det var et generelt spørsmål, eller direkte relatert til gårsdagens avsvidde maisåkre.
Den tidligere læreren hans, som også fungerte som sekretær og assistent i politiske spørsmål, satt ved hans venstre side og gjorde notater. De sinnerike skrifttegnene og symbolene gjorde det vanskelig å skrive lange setninger, men han ville likevel få med seg hvem som var til stede, de viktigste argumentene og konklusjonen på møtet. Hans stilling tilsa ingen aktiv deltakelse, men det hendte at han ba noen om å gjenta eller spesifisere. I dag var han langt mer konkret.
«Men da er vi altså enige om at det skyldtes et lynnedslag?»
Forsamlingen så forvirret mot den distingverte, eldre læreren. Så langt hadde ingen vært i nærheten av å komme med en konklusjon. Nå var det et par som protesterte… og astronomiministeren ble direkte provosert. Været i går og i natt tilsa at det umulig kunne forekommet noe lynnedslag i åkeren! To-clan merket seg at ingen bet åpenlyst på agnet. Heller ingen kalkulerende blikk… Så var de heller ikke blitt ministre for ingenting, og ingen av dem kunne vite om dette var avtalt spill mellom kongen og hans assistent. Herskeren ble likevel overrasket selv da den gamle mannen fortsatte på eget initiativ.
«Jeg sier meg enig i at det ikke er en sannsynlig årsak…. Men vårt fag i denne anledning er politikk… Vi snakker ikke om religion og heller ikke om astronomiske observasjoner av vær og stjerner, eller steinhogging for den saks skyld.» Han lot blikket hvile ved lederen for aktiviteten i steinbruddet, på en måte som gjorde det klart at han ikke kunne forstå hvorfor hans tidligere elev, med andre ord kongen selv, hadde kalt inn så mange ubetydelige personer til dette møtet.
«…Og som vi alle vet» fortsatte han, «så gjelder andre regler i politikken. En god løgn tjener oss uendelig mye bedre enn en dårlig sannhet.»
* * *
Mai fulgte svalgangen, der hun gikk rolig og fullstendig oppslukt i egne tanker. Passasjen strakte seg som nevnt hele veien rundt slottet. Vaktene holdt som alltid et våkent blikk mot byen, samtidig som de på kunstferdig vis ignorerte hennes egen tilstedeværelse. Alt snakket og ryktene de siste dagene gjorde at hun ikke riktig klarte å slappe av, i alle fall ikke så lenge hun satt stille. Derfor la hun seg til vanen med å vandre omkring i hagen, eller som nå langs de hvitkalkede veggene her oppe. Uroen kom dels fra vissheten om at hun snart måtte gi opp å skjule at hun delte sitt legeme med en annen. Mai håpet å venne seg til såvel tanken som følelsen før dette ble offentlig kjent og ikke lenger var en sak som bare angikk henne selv.
Etter at lynet slo ned i åkeren for omtrent 13 dager siden, og således effektivt avbrøt folkets u-autoriserte samling, var det fortsatt like varmt. Regnet lot vente på seg, men ellers var det ikke uvanlig at det år om annet var lange perioder med tørke. Det virkelige problemet, det alle tenkte og hvisket om, var at de tilsynelatende var falt i unåde også hos underverdenens guder. Byens vannmagasin var en stor naturlig brønn, en cenote med stupbratte vegger like ned i undergrunnen. Så lenge noen kunne huske, og så langt de hadde skriftlige kilder, hadde vannstanden holdt et konstant nivå. Selv om de var blitt tusener av innbyggere og kunne måle seg med nabo-statene hva angikk kultur, byggeskikk og rikdommer hadde den holdt seg stabil. Først nå i det siste hadde vannet sunket markant, og de måtte stadig lenger ned for å heise opp de livsviktige rasjonene. Arbeidet ble tyngre, og dermed gikk det også tregere. Normalt ville ikke Mai dvelt alt for lenge ved slike historier. Om cenoten gikk tom, ville det uansett ikke vært noe hun kunne bidra med fra eller til… så hvorfor bekymre seg?
Nå, derimot… var hun rastløs. En ung mann kom springende opp de tre trappene. Han henvendte seg til vaktene ved hovedinngangen. Vakten på sin side kalte på en tjener, som på sin side så ut til å ta imot en beskjed. Mai lot som ingenting, kikket uinteressert på den unge budbringeren i det hun passerte. Hun overså vaktene like godt som de ignorerte henne, og ruslet makelig inn i ankomsthallen. Som en skygge forsvant hun inn i et av siderommene og ventet på at tjeneren skulle komme tilbake. Så fulgte hun etter ham, sakte og stillferdig og stanset liksom av høflighet et stykke bak den åpne porten. Tjeneren forklarte budbringeren at Hans Høyhet var opptatt i et viktig møte, men at skriveren hans ville komme og ta imot beskjed.
Budbringeren sprang nedover trappene, mens Mai ruslet ut og tok til høyre i svalgangen. Hun gikk rolig til hun rundet hjørnet av bygget, og gikk inn en mindre dør. Så krysset hun hastig tilbake gjennom korridorene, frem til hallen og skjulte seg samme sted som sist. Skriveren, farens gamle lærer, passerte uten å legge merke til henne. Mai var ikke helt sikker på hvorfor hun oppførte seg slik, men hun var rastløs og trengte denne vesle spenningen. Hun forestilte seg at hun var en kriger, eller kanskje heller en jeger… trent i å nærme seg lydløst… og å vente tålmodig. Alt sammen roller som aldri ville bli henne til del i det virkelige liv. Hun ventet til samtalen var i gang. Skriveren møtte en voksen mann, av en viss stand måtte hun tro. Han virket kjent… men hun klarte ikke å plassere ham. Med samtalen godt i gang var det mindre sjanse for at de la merke til henne. Hun tømte hodet for tanker og nærmet seg stille som en ånd, bakfra men ikke lenger i skjul.
«Du trenger ikke gjenta! Jeg forstår at arbeidet med Månepyramiden blir satt tilbake, men jeg kan ikke se hva dette har å gjøre med…»
Mai hørte ikke alle ordene, men tok inn settingen. Gjesten ville snakke med hennes far. Skriveren ba ham indirekte om å gå. Ikke vente, ikke komme igjen dagen etter… Mannen nektet å gi seg.
«…Men du kan se at stemningen nede i byen ikke er god? Du lever ikke helt avsondret her oppe? Du vet at folket er uenige seg i mellom? Krangler om hvorvidt tordenguden er i stand til å bruke lyn og torden uavhengig av hverandre og hva de kan ha gjort galt under regndansen for å påkalle gudenes vrede snarere enn deres sympati?»
«Det står ikke i min makt å megle i slike konflikter» forklarte skriveren, som om det var det mannen ba om! «Folket vil alltid ha sin egen forståelse av slike ting. En mann av din stand burde vite bedre enn å ta dem seriøst!»
«Folket frykter hungersnød og krig. Kanskje mye er uskyldig overtro, men når folket blir redde og sinte da kan det likevel få følger…»
«Påstår du at kongen er i fare? At vi ikke styrer byen på beste vis?»
«Jeg påstår ingenting! Men jeg har viktig informasjon og jeg trenger å snakke med vår ærede konge og verdslige leder.»
Mai tenkte i utgangspunktet å late som ingenting, å gå ut nok en gang, for så å ta til venstre… Vaktene og tjenerne ville neppe bry seg om hun så gikk ti ganger frem og tilbake, men nå angret hun, og rygget langsomt bakover. Samtidig hektet hun løs armbåndet sitt og bar det i hånden, klar til å slippe det på et øyeblikks varsel dersom Skriveren skulle snu seg… Miste armbåndet, og få det til å se ut som hun rygget bare ett skritt tilbake for å plukke det opp. Hun var ikke i tvil om at Skriveren og den ukjente mannen snart ville gå over til å true hverandre med konsekvenser… men kanskje ikke med rene ord. Hun rakk dit hun skulle, og smatt inn i sideværelset for tredje gang. Der ventet til hun hørte farens betrodde venn passere med raske, sinte skritt. Det var ingen tvil, tenkte hun forferdet. Mannen hun hadde kjent hele livet, som alltid hadde vært der, stillferdig og vennlig… han eksisterte ikke lenger. Den hun nå hadde lyttet til, han var en farlig mann. Mai priset seg lykkelig over at hun ikke ga seg tilkjenne.
Nå derimot, stod hun fritt til å svingte ut porten og ta til venstre. Litt lenger bort stanset hun og kikket ned mot slottsplassen. Gjesten og den yngre løpe-gutten hans var ute av syne, men et annet opptog nærmet seg slottet. En bærestol dekket med røde tepper, båret av tre sterke menn på hver side. To staslige vakter i uniform gikk foran, mens et par hoffdamer iført draperte skjørter og overdeler som kunne minne om poncho’er dannet baktroppen. Søsteren hennes fornektet seg ikke… i den sterkt himmelblå tunikaen og det kunstferdig oppsatte håret… Hun var lett å se med gardinene trukket tilside på begge kanter. Nå hadde hun vel vært i selskap hos de to kusinene på mors-siden, og dit nyttet det nok ikke å komme til fots. Skulle tatt seg ut, hvis selveste prinsessen kom gående og noen av de andre gjestene ble båret. Mai ville ikke snakke med søsteren akkurat nå, hun fortsatte rundt hjørnet og tok til venstre nok en gang. Mens hun ventet lot hun blikket dvele ved byens høyeste bygning; den røde Solpyramiden i øst. Alt var som et sett byggeklosser, tenkte hun. Små bruddstykker av informasjon hun kunne sette sammen og bygge videre på. Hvis hun fortsatte slik, da ville hun kanskje stå igjen med en hel pyramide, i overført betydning, og forstå hva som egentlig foregikk? Hun ventet til hun var sikker på at søsteren hadde kommet seg inn, før hun selv gikk i retning av kjøkkenet. Et par tjenestejenter spratt på bena straks Mai viste seg der inne.
Kokka på sin side brukte litt lenger tid. Den damen hadde nok fått sin andel av maten opp gjennom årene. Nå ble de forstyrret i deres eget domene. Det riktige ville vært å sette seg i familiens private spisesal og vente på å bli servert. Hun var sulten, erklærte hun, og ønsket noe mer enn bare frukt og nøtter til mellommåltid. Kanskje en lett salat med kalkun? Kokka motsa henne ikke, men minnet om at hun måtte vente mens de slaktet en av kyllingene. Mai ombestemte seg, det ble for mye bry. Hun skulle ikke spise en hel fugl… kylling eller ei. Tanken bød henne plutselig imot. Bare en enkel maislefse da? Med avokado-smør og hakkede tomater, og en liten skål svart kakaosaus? Mai stilte seg ved forhenget for å vente. Egentlig tenkte hun å sette seg ved spisebordet, hvis lokalet hadde vært ledig… men der satt allerede moren i samtale med ektemannen hennes! Høyst uvanlig! Mai slapp ned den vesle fliken i forhenget igjen før de rakk å se henne.
«…Men kanskje du enda er for ung, og idealistisk min sønn?»
Moren snakket til hennes egen mann som om… han var en yngre gutt. Mai hørte ikke hva han svarte.
«Nei, jeg tror ikke du blir holdt utenfor» trøstet moren. Så be det en pause før moren gjentok, nesten ergerlig, at det neimen ikke var alt hun fikk vite selv heller! Mai smilte. Mannen hennes begikk ikke den tabben å fortelle dronningen at det var helt vanlig at kvinner ble holdt utenfor når menn samlet seg for å legge planer og fatte avgjørelser.
«Men det er en ting du skal vite» fortsatte moren, «enten du er mor…, jeg mener far til et lite barn, enten du er familiens overhode, eller representant for astronomenes hus den dagen da gudene skygger for solen… Ja, om du så skulle være kongen selv, så er det en regel som alltid gjelder. Du må alltid ha kontroll med det du foretar deg. Bare slik kan familien, eller staten føle seg trygge. Kontroll skaffer du deg ved like deler av kløkt og kunnskap, samt evnen til å forstå menneskesinnet. Og hva angår det siste min sønn… har vi en regel like viktig som den første. For hvis du ikke har kontroll, da må du vite å skjule denne bristen. Ellers vil kaos herske på dine vegne, mennesker vil bli sinte og redde og vende seg mot sin hersker såvel som mot sine likestilte. Så HAR du ikke kontroll, da må du for alt i verden late som du har det!»
Mai ble rent forferdet over morens engasjement. Hun ba tjenestepiken bringe lunchen ut i hagen når den var ferdig, sammen med en full karaffel med juice. Så gikk hun ut på gangen igjen. Maten ville ikke være klar på en liten stund enda, så hun gjorde en ekstra runde i håp om å roe tankene. Helst ville hun buse avgårde og spørre mannen sin hva han holdt på med… men innså at hun ikke ønsket noen konflikt dem i mellom. Spesielt ikke nå… Hun skulle late som ingenting. Late som… Var det det de drev med, alle sammen?
Om hun selv gikk stille og ubemerket, så kom She-an springende mot henne. Hjemme gjorde hun fortsatt det, ivrig som en liten pike, til tross for at hun ble båret gjennom byen som den prinsessen hun tross alt var. Mai fikk høre at søsteren hadde lett «overalt» etter henne, og nå måtte hun bli med ut i hagen. Mai irettesatte henne mildt, og spurte om hun ikke akkurat kom fra et selskap. Søsteren hevdet at det var nettopp det som var problemet, og Mai måtte bare kapitulere. Hun sendte søsteren inn på kjøkkenet for å bestille forfriskninger til seg selv, hvis hun fortsatt var sulten? She-an så tilgjort fornærmet ut. Mai smilte og tok trappene i forveien, ut i hagen. En vakker, hvit ibis hadde funnet veien til den kunstige dammen. Det var nok ikke mye fisk å finne der… Mai kjente til fuglen fra den ene gangen hun hadde vært utenfor byen. Hun hadde fulgt sin mann hjem så hun kunne bli presentert for familien hans. Reisen mot øst hadde vært uutholdelig lang og slitsom, og i noen partier ble hun nødt å gå selv. De brukte mange dager… men møtet med svigerfamilien hadde til gjengjeld gått overraskende bra. Der ute hadde det vært mange av disse elegante, hvite fuglene. Og havet. Et par ganger hadde hun fått bade i den salte sjøen. Hun hadde lært å svømme som barn, i en av disse mindre cenotene. På den tiden elsket hun å være med moren sin og tjenerne ut dit. Dengang hadde hun næret et naivt ønske om å leve som de andre barna, å kunne springe omkring, svømme, hoppe og leke jegere dagen lang. Nå visste hun bedre. Å være barn av folket var muligens bra, men så tok det til gjengjeld fort slutt den dagen de ble voksne. Hardt arbeid, og tidlig gift… En jente av folket ville antakelig bli sett på som tilnærmet middelaldrende den dagen hun nådde Mai sin alder. Og å nære et gryende liv ville ikke ha føltes som noen overraskelse… Antakelig ville hun vært mor til to, kanskje tre barn allerede. Mai var sjeleglad for å være prinsesse, men nå om dagen fant hun ikke ro i sinnet. Nå skulle hun snakke med mannen sin, ikke for å røpe hva hun hadde hørt… bare foreslå at de skulle gjenta turen. Dra ut til kysten? Hun ville bade i den salte sjøen… skulle hun si. Og da først, når de var fremme, skulle hun fortelle ham om barnet. Da kunne hun nemlig hevde at hun ikke tok sjansen på å gjøre den lange reisen tilbake. De måtte bli i hans egen bystat til barnet var født, og så fremt ikke brødrene hans mistenkte dem for uedle hensikter… da kunne de kanskje bli værende enda lenger. Men hun måtte ikke trygle og be og heller ikke bekymre seg… for hun hadde hørt sin egen mor og hun aktet å ta lærdom av det. Kontroll… I alle fall kjentes det deilig å dagdrømme.
She-an hjalp tjenestejenta å bære maten. Hun var sånn… søsteren, at hun trengte seks sterke bærere, to hoffdamer og to vakter med hevede spyd for å bevege seg noen kvartaler ned i byen… Bare for å komme hjem og hjelpe den unge jenta med å bære fatene gjennom hagen. Det virket til og med som om de snakket sammen og lo av et eller annet. Mai smilte. Dette var tross alt bedre enn å ha en skitviktig prinsesse til søster.
«Og hva var det kusinene våre hadde å melde, som er så interessant at du knapt kan vente med å fortelle?»
«Hvorfor ble du ikke med selv? Da hadde du fått vite det!»
Mai tok en fylt maislefse fra brettet og dyppet den i den tykke kakaosausen. Hun tygget sakte. She-an påpekte at hun hadde fått kokka til å lage flere av dem, to til hver.
«Fikk du ikke servering hos kusinene dine?»
«Våre. Vil du virkelig vite hva de satte frem på bordet?»
«Antakelig ikke. De har noen helt forskrudde matvaner der borte, men de serverer det som om det skulle være noe eksklusivt.»
«Da er det vel det, i deres øyne.»
She-an spiste og tygget så hun fikk store bollekinn i det ellers så forfinede ansiktet.
«Men de er litt nærmere folket enn oss, selv om de prøver å få det til å virke motsatt. De snapper opp ting vi ikke får høre, vi som går innestengt her på slottet.»
Mai holdt på å sette juicen i halsen. Innestengt? She-an?
«Folk er gærne for tida» annonserte søsteren, «de klarer knapt å snakke til hverandre. Jeg hørte at noen kvinnfolk havna i slåsskamp borte ved en av de mindre brønnene. Den er nesten tom for vann, men det var ikke det gjørmete vannet som plaget dem! Ei av dem fikk skikkelig juling fordi hun påstod at det alltid tordnet når det lynte. De andre kvinnfolkene mente det var blasfemisk, som om ikke tordenguden gjorde akkurat som han ville uansett! Det var på grunn av henne, hun som fikk bank, at alt var så gærent. Hun hadde ikke respekt for gudene, sa de. Og da gikk det ut over dem alle! Nå hadde de snart ikke vann, og mais-avlingen hadde brent opp.
«I alle fall tre, fire kolber», tilføyde She-an ironisk og for egen regning…
«Jeg synes ikke det er morsomt lenger» medga Mai.
«Hvorfor ikke?»
Mai ombestemte seg i siste liten. Hun trengte å finne ut mer før hun innviet She-an i det hun selv hadde hørt.
«Jeg tror jeg vet hvorfor» overtok søsteren. «Får jeg lov å gjette?»
Nå kommer det, tenkte Mai. Fra nå av var det ingen hemmelighet… Hun hadde håpet å vente på en passende anledning, og hun burde fortalt det til mannen sin først. Kanskje det gjaldt noe annet…
«Du er så taus og rar nå om dagen. Jeg skal vedde på at du er gravid!»
Hun kunne nektet. Hun kunne bedt søsteren sverge å ikke fortelle noen andre. På den annen side, det ville fått henne til å virke svak. Mai nikket umerkelig.
«Tenkte jeg det ikke!» ropte She-an. Hun nølte likevel med neste spørsmål, for hun ville ikke vise seg uvitende. Mai hadde uansett ikke mye å fortelle… det fikk komme senere.
«Er det sånn at du føler på deg om det er gutt eller jente?» spurte She-an, enda det høflige var å anta at det ufødte barnet var en gutt, helt til sannheten kom for en dag. Mai lurte på om det var derfor hun selv var så sikker på at hun ventet en gutt… Som skulle vokse og bli en mann, at det var det man vanligvis antok.
«Jeg føler at han vil få en helt annen fremtid» forklarte Mai, selv om denne intuisjonen var ny, også for henne. Et resultat, kanskje, av at nyheten ikke lenger var hemmelig.
«Hvordan da?»
«Jeg ser ikke for meg at han vokser opp her hos oss… men det er mer enn det. Jeg føler at ting ikke vil være som før. Skjønner du? Lillebroren vår er den siste av den gamle slekten. Mens den navnløse gutten… jeg vet ikke om dette er bra eller dårlig, She-an, men verden vil bli annerledes fra nå.»
De betraktet den hvite fuglen, Ibisen, og så ikke på hverandre mens Mai snakket. Nå huket den seg sammen, løp et par steg og hev seg på vingene.
«Han flyr mot kysten…» filosoferte Mai.
She-an leste situasjonen annerledes.
«Hva er det du sier, søster! Du planlegger vel ikke at ditt barn skal utkonkurrere vår felles bror? Hør på deg selv!»
«Hva?»
«Du sa at broren vår blir den siste av sin ætt! Er det hva du og mannen din planlegger? At ungen du bærer på skal grunnlegge et nytt kongehus?»
«Nei, She-an! Slutt med å legge ord i munnen på meg.»
«Hvis du ikke skjønner det selv, så har sikkert mannen din prøvd å forklare deg. Det er der du har det fra! Du skjønner jo ikke engang hva du selv sitter og sier! Jeg tror jammen jeg må se å gifte meg selv, og få flere sønner enn jeg har fingre og tær, så kanskje dere jekker dere litt ned. Men dere våger ikke å gjøre noe med lillebroren min!»
«Vår.»
«Min.»
«Vår.»
«Ikke vær barnslig.»
«Slutt å…»
En mannlig tjener kom gående over plassen. Han bukket formelt og meddelte at prinsesse She-an var ønsket i møtesalen. Søstrene glemte kjeklingen og kikket forundret på hverandre. Tjeneren tilføyde at det var flere tilstede, i tillegg til hennes far. De måtte slippe å vente.
«Er det dårlige nyheter?» Ingen av søstrene var noen gang blitt innkalt til offisielle møter på slottet. Det skjedde med moren fra tid til annen, at hun var tilstede i egenskap av dronning, men aldri med dem. Seremonier var noe annet… men ikke rådsmøter, ministermøter og… Skulle hun skifte til formelt antrekk? Regalier? She-an kviet seg for å røpe sin uvitenhet overfor tjeneren.
«Javel, jeg kommer. Da blir det flere maislefser på deg, Mai.»
Tjeneren annonserte She-an i døren, før hun trådte alene inn. Ingen stor forsamling, men nok til at hun følte seg underlegen. Selveste ypperstepresten, flankert av ministeren for religiøse affærer, var tilstede. Glattslipte stener i grønn jade lå som en krage mer enn et smykke om de nakne skuldrene hans. …Men ikke full rustning, tenkte hun gjenstridig. Ikke som på de store seremoniene. Tre prester til. Trengte de å stille med hele rådet? Hun var glad for å se ministeren for astronomi flankert av et par lærde herrer som forhåpentligvis hadde større praktisk kunnskap i samme faget. Hennes far virket preget av stundens alvor, og det gjorde også resten av forsamlingen, men ypperstepresten hadde en annen holdning. She-an rakk å ta alt inn over seg i den korte stunden det tok å vise respekt for sin far, og litt mer symbolsk å nikke i retning av de andre. Hun visste ikke engang hva som var rett kutyme i slike sammenhenger. Hun ønsket at hun i det minste hadde hengt på seg et kjede av smaragder, som på diskret vis ville overstrålt denne brystplaten i jade.
«Prinsesse She-an» observerte hennes far, som om hun trengte dobbelt presentasjon. «Vi er samlet her for å diskutere hennes fremtid.»
Hun følte seg lettere svimmel, og ønsket hun var budt en sitteplass. I stedet rettet hun ryggen mens hun ventet på fortsettelsen. Det kunne bare gjelde en ting… for hennes del. En ung kvinne i de fornemme sirkler hadde noen flere muligheter. Hvis hun hadde vært en av dem, da kunne hun for eksempel blitt prestinne, ja selv en smart kvinne av folket valgte i blant å gå i lære i mer praktiske ferdigheter. Kvinner var kyndige innen urter og medisin, og jordmor-yrket var naturligvis høyt ansett. Mange enker klarte seg brukbart som veversker og syersker… Unge piker kunne få opplæring i dans… Men ganske riktig, det neste som skjedde var at faren annonserte at han i samråd med prestene og astronomene hadde funnet frem til en passende forbindelse. Prinsesse, tenkte She-an, den tredje av de mest utsøkte av juvelene i sin fars fjærprydede krone. Dronningen kom først, dernest arveprinsen og sånn omtrentlig som nummer tre, den unge datteren han kunne bytte bort til høyest mulige verdi.
Ypperstepresten hadde en annen glød i øynene enn de andre, opprømt på et vis. Burde det ikke vært en politisk forsamling… Fantes det i det hele tatt en passende mann i denne byen, en som kunne være henne verdig? Ypperstepresten reiste seg. Armringer av gull, og et smalt hodebånd i gull men ikke det overdådige hodeplagget hun hadde sett ham med under viktige seremonier. Denne mannen anså uten tvil at han hadde forsamlingen i sin hule hånd i det han erklærte at dagen for bryllupet var satt, og at det ville bli en stor folkefest. She-an følte knapt at dette angikk henne selv. Prinsessen som funksjon og den unge damen hun egentlig var… de to kunne aldri helt møtes. Men å gifte seg kom farlig nærme!
«Med all respekt» klarte hun å si, «dere har enda ikke røpet hvem som er tildelt æren av å bli min tilkomne?»
Til hennes overraskelse grep stjernetyderen ordet før presten eller hennes far rakk å svare.
Han snakket om Venus og Mars og deres posisjoner i forhold til fullmånen og at det hele dannet en perfekt portal for det som skulle skje. Konstellasjonen ville være tydelig på himmelen, lett å se, også for dem som ikke var kyndige i astronomi. Så, tenkte She-an, de har altså funnet den perfekte dagen, men fremdeles mangler det noe vesentlig.
«Vi har valgt en fremmed» annonserte faren, «en forbindelse utenfra. Han vil ikke bare bli en ære for prinsessen, men også virke samlende og inspirerende på folket.»
She-an tenkte på Mai sitt ekteskap… For søsteren fungerte det bra å være gift med en fremmed. Det lød litt spennende… Kanskje en av brødrene hans? Nei… Snarere, og for balansens skyld… en prins fra nabo-byen i vest? Ja, hun ville heller ha en prins enn en mann fra denne byen. Da slapp hun å gifte seg under sin stand. At faren virket alvorstynget og så ut som han knapt mente det han sa, behøvde ikke bety noe. Hun hadde ikke vært innkalt til disse møtene tidligere. Antakelig satte han opp det samme stenansiktet hver gang de møttes, for ikke å tilkjennegi sine sympatier og motforestillinger før alle parter hadde sagt sitt. Hun selv, for eksempel…
«Med all respekt må jeg likevel spørre; er min fremtidige ektemann blitt orientert om den lykkelige begivenhet?»
Ypperstepresten ble satt litt tilbake, som om han aldri noen sinne hadde opplevd at en kvinne sa ham imot. Knapt nok noen mann, for han hadde tross alt forbindelser til gudene… She-an fryktet ham hun også, men dette var hennes første og eneste mulighet til å opponere.
Så snart møtet var over, ville forberedelsene ta til.
«Naturligvis» svarte han, sint men litt for sent.
«Dere venter statsbesøk? Og da planlegger dere å overrekke prinsessen som en stor gave?
For å danne en ny allianse, eller kanskje unngå en krig?»
Astronomen innrømmet at hun var inne på noe der…
«Javel. Da er han altså en prins, av kongelig byrd?»
Forsamlingen satt tause, ingen ville være først til å svare. Dette var for utrolig. Da gjensto bare en mulighet…
«Dere venter besøk av en konge!? En hersker fra en av nabo-statene? En som nylig har blitt enkemann?»
She-an så for seg en eldre mann, gammel kanskje. De romantiske forestillingene om en ung prins begynte å falme. På den annen side…»
«Dronning? Jeg vil gå direkte over til å bli dronning?»
Ypperstepresten ba henne ti stille. Hun hadde sagt for mye som det var. Astronomen steppet inn.
«Du er inne på noe der!»
«Inne på noe?» She-an hadde ingen ide om hvordan man diskuterte i formelle, høflige former. Altså, hun hadde fått god oppdragelse, men ikke på dette nivået. Likevel; hun var prinsesse og fortjente, nei, hun krevde en respektfull behandling! Likevel fant hun det stadig mer ubekvemt å bli stående slik på utstilling mens disse høye herrer stirret på henne. Hun lette etter noe å gripe fast i…
«Og hva om han ikke liker gaven? Hva da? Hva om han avslår? Tenk så pinlig! Mens folket er samlet til fest? Hva om han tar imot for høflighets skyld, men ønsker å kvitte seg med gaven så snart han kommer hjem? Før jeg sier ja til forslaget, trenger jeg å vite om han har voksne sønner? Eller endog sønners sønner. Vil det være konkurrenter til mine egne barn? Finnes det allerede en kronprins, en som ikke ønsker forvirring rundt arverekkefølgen?»
Ypperstepresten mente hun opptrådte med en sjokkerende mangel på respekt, og unnlot ikke å si sin mening. She-an fokuserte på ham, fylt av en ny tanke. Om så var at hun ble gift med en mektig mann, da skulle ikke ypperstepresten beholde sin posisjon svært lenge. Det hadde han nok ikke tenkt på, den ufordragelige mannen.
«…Men tenk på konsekvensene hvis han ikke tar imot gaven. Eller om det skulle skje meg noe senere? Dere ville være forpliktet til å forsvare statens ære, og hva om det resulterer i krig? Ville det tjene folket på noe vis? Har vi ikke nok problemer som det er, med vannmangel og alt? Hvis dere vil ha krig, da kan dere vel bare rane matlageret til en av nabostatene? Uten å involvere meg?»
Ingen svarte. Det slo henne at farens assistent, den gamle læreren, ikke var tilstede på møtet. Så det ville ikke eksistere noe referat i etterkant. Faren hadde ikke sagt noe på lenge. Kanskje han var enig med henne… innerst inne. Sånn måtte det være. Hun kunne ikke legge seg ut med sin far.
«Med all respekt, jeg setter pris på at dere tar mitt fremtidige bryllup alvorlig og gjør en innsats med tanke på å finne den best mulige kandidaten.» Hun bøyde seg lett og rettet seg igjen før hun fortsatte, «men jeg stiller som krav at vi begge kjenner den andres identitet i god tid i forveien, og at vi møtes til en uforpliktende samtale først, før vi involverer folket.
Siden det dreier seg om en høytidelig og lykkelig begivenhet, er dere jo avhengig av at vi begge deltar aktivt i feiringen? Det ville bli skandale dersom en av oss, eller begge to, oppførte oss utakknemlig eller laget en scene mens hele folket var vitne!»
De andre satt fremdeles tause.
«Er jeg fri til å gå?»
Ingen svarte. Enten måtte hun gå uten tillatelse, eller så kom hun til å besvime og måtte bæres ut. Hun kunne si det til far sin senere, at det siste ville tatt seg dårlig ut.
«Mitt svar er nei» presiserte hun.
She-an forlot møtet med noenlunde verdighet, men like etterpå stormet hun i retning kjøkkenet i håp om å møte sin mor. Moren likte ofte å sitte et sted hvor det var naturlig at andre gjorde seg ærend uten at det nødvendigvis gjaldt et eksplisitt ønske om å snakke med dronningen. Akkurat nå for eksempel, av alle mulige så satt moren i samtale med svigersønnen. Begge kikket opp, litt undrende over at hun kom busende inn på den måten. De så ikke ut som de visste hva som hadde skjedd, og She-an ville ikke gråte og klage sin nød mens svogeren var vitne.
«Vet dere om Mai fortsatt er ute i hagen?»
«Nei» svarte moren, «søsteren din gikk inn på rommet sitt. Hun følte seg ikke helt bra, og ga beskjed om at hun ikke ønsket å bli forstyrret.»
She-an angret at hun hadde kranglet med søsteren. Nå hadde hun ingen å betro seg til.
* * *
Ved solnedgang lå hun på rommet sitt, på en myk madrass omgitt av tepper og puter… men fullstendig i villrede. Hun forventet egentlig å bli kalt inn til middag, og da hadde hun tenkt å furte og si at hun «ikke kjente seg helt bra» hun heller. Søsteren hadde ingen enerett i så måte. Utenfor de smale åpningene i muren ble det gradvis mørkt. Soveværelsene lå høyere enn oppholdsrommene nede, slik at færrest mulig insekter fant veien inn. Til gjengjeld var de nærmere taket, og kunne bli svært varme på dagtid. Men nå ble kvelden til natt mens hun lå der… Tjenestepikene kom inn, stengte slåene og tente faklene. De tilbød sin hjelp, hvis hun ønsket? She-an lot dem ta hånd om klærne, kjemme håret og finne frem et tynnere plagg som var mer behagelig å sove i.
Neste morgen var hun sulten igjen. Tjenestepikene brakte maten på rommet. Snart visste hun ikke om oppholdet på værelset var frivillig, eller om hun var i en form for husarrest. Det bekymret henne at hun muligens hadde avslått et godt parti, gitt avkall på en fremtidig dronning-tittel eller godt giftemål. Faren hennes ville vel ikke prakket på henne en usympatisk tulling av en mann… tross alt? Men dette ble antakelig konsekvensen nå. Hun måtte ta til takke med en eller annen annenrangs handelsmann, knapt noen minister. Hvem ville vel ekte en hustru med rykte for å være tverr og kranglevoren? Ingen andre enn en en ambisiøs oppkomling som kun var ute etter å gifte seg til høyere status! Eller kanskje hun om noen år ble gående her, som den brysomme, ugifte gamle søsteren til sin unge og kjekke bror? Bruke tiden sin til intriger rettet mot den nye kronprinsessen; brorens ektefelle og senere dronning? Noe så trist! Kvinnen han en gang i fremtiden ville ta til make, under pomp og prakt mens hele byen danset og jublet dem fram under paraden… Trolig var det mange år enda før denne kvinnen ble født. She-an var sint og redd, men etter hvert som solen gjorde sin ferd over himmelen fikk selvmedlidenheten mer og mer overtaket. Å ligge slik og synes synd på seg selv, mente hun, stemte dårlig med personligheten hennes. She-an fant spisestuen tom, likeså den store stuen med alle folderne og de behagelige sittebenkene… bortsett fra at en ung mann satt i hjørnet og spilte fløyte. Han kikket litt skyldbetynget opp, men hun hadde ingen formening om han satt der i påvente av at noen skulle komme. Kanskje han hadde lånt instrumentet uten å spørre om tillatelse. She-an smilte oppmuntrende og fortsatte ned den smale trappen og ut mot hagen. Der fikk hun se faren i samtale med sin gamle læremester. Ingenting uvanlig i det, men de to gestikulerte med armene akkurat som de var veldig engasjert. She-an ble stående i døråpningen. Kanskje de til og med var dypt uenige? Merkelig, for hun kunne ikke huske å ha hørt sin far nedlate seg til noen simpel krangel. Ikke langt unna satt Mai med ryggen mot et tre. Hun var mye nærmere de toenn She-an. Faktisk så det ut som om søsteren spionerte på dem. Bra! Da kunne hun spørre henne senere. Selv trådte hun frem og gjorde seg godt synlig, men bare for å stanse på halvveien bort mot faren. Hun vinke og snudde, liksom avledet oppmerksomheten mens hun signalisere at hun ikke ønsket å forstyrre. Da hun kom opp igjen fant hun omsider moren inne på kjøkkenet.
«Si meg, har alle blitt gale her på huset?»
«Kall stedet ved sitt virkelige navn. Vi holder til på Slottet!»
«Der ser du. Alle er gale. For en fem dager siden ville du ikke løftet et øyebryn.»
«Ikke kall din mor gal, er du snill. Om enn indirekte. Du må snart lære deg å realitetsorientere deg og ikke anta at alle du møter er dine personlige tjenere. Det ender med at du bringer skam over hele familien, uten at du forstår det selv.»
«Visste du om det? Disse såkalte bryllups-planene?»
Moren skjøv datteren foran seg ut av kjøkkenet før noen av tjenerne rakk å få med seg det som ble sagt.
«Nei kjære, ikke før nå nylig. Jeg har hørt at du oppførte deg særdeles upassende. Det bekymrer meg.»
«Jeg synes det burde være andre ting som bekymret oss mer. Hvorfor skulle vi holde fest nå, mens alle går rundt og er redde for at maten snart tar slutt? Vi burde vente til neste år.
Kan du ikke prøve å forklare dette for far?»
Moren svarte ikke, og yngstedatteren antok derfor at hun allerede hadde forsøkt å snakke ham til fornuft.
«Men så fortell meg hvem denne tilreisende mannen er! En prins? Konge? Fra hvilken stat? Hvorfor har det slik hast? Og hvorfor kan dere ikke bare si noe? Jeg har da ikke tenkt å bli gående ugift omkring på slottet til jeg blir gammel og grå!»
«Kanskje det er problemet, kjære, at de ikke har fått anledning til å spørre ham enda. Da kan de ikke risikere å sette ham i forlegenhet ved å spre ryktet i forkant!»
«Akkurat. De kan arrangere et møte først, så min fremtidige ektemann og jeg får mulighet til å avgjøre dette oss i mellom! Hvordan ble dere selv gift, du og far?»
Moren så sliten ut, som om hun akkurat hadde kranglet med ektemannen, og ikke hadde ork til en ny runde med datteren. Så hun innledet med det She-an visste fra før, at hun var eneste datter og yngste barnet til en kjent astronom.
«Men du vet kanskje ikke at kongehuset forberedte bryllup med en prinsesse fra en av nabostatene, men så viste det seg at jenta hadde oppført seg usømmelig og ventet barn med en eller annen, jeg vet ikke… tilfeldig soldat. Det var stor skam og jeg vet ikke hva som skjedde med henne… men for at din far ikke skulle bli gående som den forsmådde brudgom, så fortsatte planene omtrent som før… samme dato, samme fest, men med astronomens datter. Jeg var bortskjemt som en prinsesse, min far var høyt respektert og jeg forgudet selvsagt To-clan. Det hadde jeg gjort i alle år, og han likte meg også. Det sa han senere, at han var sjeleglad han ikke lot seg lure til å gifte seg med noen promiskuøs tøyte han knapt hadde møtt, og han har gjentatt det mange ganger siden. At han allerede da var glad ting ordnet seg på rette viset. Og at jeg har født ham friske og intelligente barn, selv om det ikke ble så mange av dere.»
«Det var godt å høre mor, jeg visste jo hvem faren din var, men ikke hvorfor du og far giftet dere. Er det ikke en vakker historie? Hvorfor gjøre samme feilen på nytt, og planlegge et bryllup med en totalt fremmed?»
«Nei, du vet. Statsapparatet er ikke spesielt romantisk anlagt. De merker at folket er urolige, kanskje mer enn det. De er på mange måter som små barn, og venter at prestene og statslederne skal fortelle dem hva de skal gjøre og hva de skal tro. Ingen vil innrømme det, men det gjelder langt opp i de fornemme familier. Men ingen kan vite hvorfor markene våre tørker ut, så hva skal vi da gjøre for å gi dem noe å tro på? Vi trenger å distrahere disse menneskene, og forhindre at de legger skylden på kongefamilien og prestene. She-an tenkte tilbake… det kunne ikke være sant? «Spiller dem opp mot hverandre? Dere lar dem krangle seg i mellom? Tenner på maisåkeren deres i all hemmelighet! Så sitter dere og ser på mens de denger hverandre opp for å snakke blasfemisk om tordenguden!?»
«For din egen skyld, og min. Det der sa du ikke, og det der hørte jeg ikke.»
«Jeg tror ikke jeg vil bli dronning likevel.»
«Tvert imot. Du er uhyre skarp, min datter. Du vil bli en utmerket støttespiller for enhver konge.»
Moren lot det synke inn før hun fortsatte.
«Men tilbake til det vi snakket om. Folket fortjener en fest i disse dager. De trenger noe å glede seg over, og noen å se opp til. Og klok som du er, så forstår du at en slik begivenhet lar oss vinne tid? Før eller siden, så vil det jo regne og alt blir som før. Det må vi jo tro! Og da ville det være synd hvis folket i mellomtiden rakk å vende seg mot oss.
* * *
Det var gått et kvart måne-løp og She-an var lut lei av stemningen inne på slottet. Nå ville hun ut herfra. Familien hadde spist middag sammen kvelden før. Da var det riktignok ingen som furtet eller inntok maten på rommet sitt, men til gjengjeld var det taust under hele måltidet. Hun prøvde å finne en hvilken som helst unnskyldning til å gjøre seg et ærend. Kanskje hun kunne besøke enken til en av byens beste arkitekter? Bruke som unnskyldning at enkefruen ikke lenger ble invitert ved spesielle anledninger… men at hun likevel ville se hvordan det gikk med henne? She-an sendte en løpegutt avsted for å melde sin ankomst og spørre om det passet. Svaret var bekreftende. Først da gikk She-an på leting og fant moren på hennes eget, romslige værelse. Thii syntes besøket var en utmerket ide, men ordene slapp ikke helt gjennom tungsinnet. Hun likte denne enkefruen og det var feil å skulle glemme henne på den måten.
«Ville det ikke vært bedre å invitere henne til lunch her hos oss? I morgen? Så får jeg truffet henne jeg også?»
«Nei, nå har jeg meldt at jeg kommer. Men jeg kan overbringe en invitasjon fra deg? Bare si en dag i neste uke, så får vi snakket med henne alle tre. Ikke sant, da har jeg enda en unnskyldning for å komme meg ut av huset. Nå!»
Moren nikket resignert. She-an kunne be enkefruen til samme tid etter en hånd, fem dager. En helt uformell dame-lunch. She-an var mer enn klar for å komme seg ut fra dette merkelige stedet. Med sine to unge hoffdamer hakk i hæl strenet hun mot utgangen. Liksom i forbifarten spurte hun om vaktene hadde to menn å avse. Hun snakket høflig mer enn kommanderende, for hennes ord var som regel lov, uansett. Men ikke så i dag. Hun burde skjønt det. Ingen var helt seg selv lenger. De måtte i så fall ha bud fra hennes far, påstod en av vaktene. Bud!? Stolte de mer på et bud enn på henne? She-an burde ikke argumentere med sine underordnede, men ordene var sagt.
Til ingen nytte.
«Nei vel, takk dere selv om noe skulle skje.»
En annen av vaktene kom til, og diskuterte kort, heftig og høyt med sine egne tanker.
«Burde ikke prinsessen ha bedre eskorte?»
Hun bråvendte, strakte armene ned og håndflatene opp i en ilter bevegelse. Hvor dumt gikk det an å spørre? Men hun aktet ikke å gjenta seg selv. Hadde hun visst dette, da skulle hun tatt med et knippe tjenestejenter! Kanskje sjefen deres også, den strikte gamle damen som til daglig holdt oppsyn med de øvrige tjenerne og hoffdamene hennes. Den der kunne sette seg i respekt hos noen enhver tenkte
She-an, men nå orket hun ikke gjøre om på planene. Vaktene kunne jammen ha det så godt om noe skulle skje! Sjansen for det anså hun nærmest som ikke eksisterende, men likevel følte hun seg litt «naken» eller ubeskyttet med et så lite følge. At noen skulle forulempe henne, eller stjele smaragdene som skinte mot den hvite tunikaen, fant hun lite sannsynlig. En simpel tyv hadde ingen steder å rømme, ikke med et så verdifullt smykke. For å understreke, men ikke overdøve fargespillet var tunikaen utstyrt med grønne mønstre i siden og langs kantene. Smykker i gull snodde seg rundt de bare overarmene, og leggene, og kompenserte for den relativt beskjedne tunikaen. Håret var dels flettet og dels løst og deretter dandert i en slags «hestehale» øverst på hodet. En frisyre som ytterligere fremhevet og forlenget den aristokratiske ansiktfasongen. En svak duft av oljen fra eksklusive tresorter utgjorde en usynlig, men likevel effektfull del av fremtoningen. Selv de to hoffdamene var kledd for å matche, men milevis fra å overgå henne, selvfølgelig. De var like glade for å slippe ut som hun selv var, og She-an brød seg ikke om at de hvisket seg i mellom at de husket noen av tjenerne i huset de skulle til og spekulerte på om disse fortsatt var i stillingen nå, etter at fruen ble enke. Trioen krysset slottsplassen og var på vei mot det førte gatekrysset før She-an enset at noe var annerledes. Hun var så sikker på at folk kikket på henne i smug, nysgjerrige og beundrende blikk, slik de alltid gjorde… at… hun først tolket fraværet som en ren tilfeldighet. Selv når mennene skulte på henne… Tilfeldig. Når damene demonstrativt snudde ryggen til, i stedet for å se langt etter henne mens de drømte om det uoppnåelige…
Hoffdamene slarvet videre, vel vant med at oppmerksomheten sjelden ble dem til del. Et par småjenter kom springende slik de pleide, for å løpe etter følget på noen betryggende meters avstand… men en sylskarp kvinnestemme kalte dem tilbake. She-an måtte tvinge seg selv til ikke å øke farten. Det kjentes feil å slentre avgårde og liksom sole seg i en hyllest når den ikke lenger fantes. Enda vanskeligere ble det da hun kjente en neve småstein i ryggen. Å ikke snu seg da… Barnestreker… men det gjentok seg. Hoffdamene ble med ett oppmerksomme, og de klarte ikke å skjule overraskelsen like godt som henne. En av dem endte opp med å skjelle ut en uforskammet guttunge på seks-sju år. Saken var at det stod noen voksne inne ved husveggen, uten å gjøre mine til å irettesette krapylene. She-an hvisket til hoffdamen at de skulle fortsette, late som ingenting.
«Sviker!» kauket de små krapylene etter følget, og en siste neve grus danset rundt føttene deres. Ikke egnet til å skade dem rent fysisk. Likevel, hva visste vel disse barna? «Sviker» var et voksent ord, spesielt når det ble rettet mot henne. Et ord de nylig hadde lært…
«Hva er det som skjer?» hvisket hoffdamene, mest lystne på å snu. Selv kunne ikke She-an tillate seg noe slikt. Det var ensbetydende med å gi disse menneskene rett. Hun måtte aldri vise svakhet. Den gamle hoffdamen hadde innprentet det i henne mens hun enda var et barn, den gang de kunne ha mer uformelle samtaler seg i mellom. Å vise tegn på svakhet var det samme som å gi motstanderen rett. Det ville alltid gjøre saken verre, aldri bedre. Ikke med mindre det var et alternativ å overgi seg, å innrømme nederlaget. Som generell rettesnor gjaldt dette både i dyrenes og i menneskenes verden, men for de kongelige, der var regelen en absolutt lov. She-an hadde senere gått til moren sin for å få bekreftelse, men der møtte hun bare de forventede, trøstende ord om at hun var godt beskyttet og ikke trengte å bekymre seg. Hvis noen var slemme med henne, da måtte hun bare si i fra så ville det bli tatt hånd om.
Nå skjønte hun instinktivt hvordan det virket. Hvis tre-fire smågutter fikk henne til å snu, så var det signalet til andre unger om å bli med på «leken». De rakk å rope «sviker» flere ganger, før en tilfeldig voksen omsider ba dem holde kjeft. Det kom en mann, av håndverker-standen etter antrekket å dømme, gående mot dem. She-an lurte på om han i det hele tatt tenkte å vike. Det skjedde i siste liten, men han spyttet etter henne i samme bevegelse.
Følget nådde en rimelig grad av trygghet da de henvendte seg i porten hjemme hos enkefruen. Der var en mur langs den vesle hagen. Blomstene var tørket inn, men det sprang noen velfødde, vingestekkede ender omkring der inne. En tjener slapp dem inn i hallen og annonserte deres komme. She-an instruerte de forskremte hoffdamene om at de måtte te seg verdig, så skulle hun prøve å forhøre seg mer diskret på et senere stadie av besøket.
Enkefruen bøyde seg i en lett, respektfull gest, som hun glemte like fort til fordel for et mer ektefølt utsagn om gleden over å få besøk. Ei kokke meldte seg og spurte hva de ønsket av forfriskninger. Samtidig lurte hun på om hoffdamene skulle være med ut på kjøkkenet eller bli igjen for å vifte prinsessen. She-an signalerte med en håndbevegelse at de kunne gå, men underforstått «prøv å finn ut hva som skjer».
Veggene i stuen hadde farge som lys terrakotta. Enkefruen hintet mot et par lave, firkantede benker dekket med fargerike puter i nyanser av rødt, rosa og gyldengult. I hjørnene stod store grønne planter, mange av den nådde halvveis til taket. Plantene ga en fin kontrast til alle de gyldne nyansene. Enkefruen snakket om sin tidligere mann, og om det problematiske med å bli alene igjen. Heldigvis hadde arkitekt-standen gode ordninger seg i mellom, slik at ingen familier skulle gå sultne eller måtte forlate hjemmet i en slik situasjon. Så hadde jo også sønnen rukket å gifte seg standsmessig før dette skjedde, og var med på å sikre familiens fremtid. Ikke minst så hjalp ekteskapet hans på deres anseelse totalt sett, slik at hennes datter forble attraktiv med tanke på ekteskap. Hun giftet seg nå nylig, faktisk… She-an tenkte at slottet var nøkternt innredet sammenlignet med her hun satt nå.
Hushjelpen kom inn med et brett varm kakao og satte frem til dem. She-an snuste inn den søte, krydrede duften.
«Har du hatt honning i den?» spurte hun piken, som straks bekymret seg for at det ikke passet hennes kongelige smak… She-an forsikret henne om at, tvert imot så smakte den mye bedre slik… særlig når de drakk den utenom måltidet. Tjenestepiken var fortsatt usikker på om hun forstod gjesten rett. Ønsket de noe mer å spise? Og selv da hennes egen arbeidsgiver gjentok sitt foreløpige nei, at de ville vente til lunchen var ferdig… så kom den unge piken i konflikt med hvorvidt hun også måtte vente på instruks fra den kongelige gjesten. Enkefruen gikk lei og ba henne løpe og hente noen av de søte nøtte-kjeksene de bakte dagen før. Også de var laget med honning, sa hun halvt beklagende til gjesten.
She-an ønsket hun kunne glede seg mer over trakteringen, for drikken var særdeles velsmakende. Hennes far likte ikke honning, forklarte hun, så kokkene deres hadde vent seg til at man ikke servere denslags på slottet. Nå måtte hun snart komme til saken før enkefruen igjen gav seg til å skryte av sine to voksne barn. Så hun nevnte i en nøytral tone at det hadde vært en episode underveis. Det virket som folket var sinte på henne? Hadde enkefruen noen formening om hva dette kunne skyldes?
Stemningen skiftet straks, som om alt pratet tidligere bare var et forsøk på å holde de ubehagelige spørsmålene på avstand.
«For gammelt vennskaps skyld håper jeg å kunne svare ærlig?»
«Men for all del! Jeg trenger å vite hva som foregår!»
Så mye for den konverserende tonen…
«Ryktene går om at prinsessen har takket nei til et særdeles gunstig ekteskapstilbud?»
«Hva!? Har ryktet spredt seg så fort? Hvordan kan det ha skjedd?»
Enkefruen hadde ingen formening om det siste…
«Så du vedgår at du har et tilbud?»
«Både ja og nei. Det har vært snakk om å arrangere et bryllup, men jeg kan da ikke takke nei når de ikke vil røpe hvem som får æren av å bli min make?»
«Åh! Sånn å forstå.»
«Forstå? Hva er det du forstår? Beklager så mye, frue, jeg har ingen rett til å snakke slik.»
«Bevares barn, du har da all rett.»
Barn… Den voksne damen så fortsatt på henne som et barn. Det var igrunnen litt verre, men la gå.
«…Men du vet, for folket, særlig i de lavere klasser, der er det sånn at de føler at
kongehuset ikke bare hersker over dem i navnet. Tvert imot så tenker de at byen må sees som en eneste stor, sammenhengende organisme. Nesten som disse bikubene. Hvor rart det enn høres så tenker man at du representerer, jeg mener at du er i besittelse av noe de alle får del i. Forstår du? Rikdom, det gode liv, drømmene. Selv kan de ikke ha det slik, men folket lever likevel gjennom dere, fordi vi er en del av den samme byen.»
She-an ville ikke hatt problemer med å forstå dette… hvis hun hadde hørt det dagen før. Hun lot enkefruen fortsette sin forklaring.
«…Så hvis du ekter en rik eller mektig mann, da får folket også en del av utbyttet. På et vis, hvis han er en fremmed, og finner velbehag ved å bli tilbudt en vakker ung kvinne av kongelig byrd, en prinsesse… Da føler også folket at de vinner hans gunst. Nei vent nå, la meg fullføre… fordi en så viktig hendelse i kongehuset tiltrekker seg et lite snev av noe… gudommelig…»
«Det var da voldsomt! Mor sier de bare trenger en fest, en adspredelse så de ikke skal tenke så mye på tørken som har rammet oss.»
«Så det sier din mor? Ja, ja… Og din far?»
«Ingenting, egentlig…. men ypperstepresten var hos oss. Jeg fordrar ikke den mannen! Han som gjemmer seg bak gudene, men likevel var så oppstemt at jeg et øyeblikk trodde at far hadde lovet meg bort til ham! Ufyselig mann. Men far ville aldri gjøre noe slikt, heldigvis.»
«Nei… Han ville nok ikke det.»
Stemningen ble litt tvungen. Det var ikke bare å gå tilbake til alminnelig småprat etter dette, og She-an angret på utbruddet sitt. Hun plukket opp to småkaker fra fatet og tenkte hun burde oppført seg mer verdig, særlig når hun snart måtte nedlate seg til å spørre om enkefruen kunne sende et bud til hennes far for å anmode om eskorte på hjemveien. De trengte jo litt tid på å organisere seg, med bærere og vakter…
Joda, det var ikke noe problem. Selvsagt skulle ikke She-an vandre gatelangs uten andre til å følge seg enn to uskyldige piker! …Men hun tenkte da ikke å begi seg hjem allerede, før tjenerne rakk å servere maten? Før She-an rakk å svare kom tjenestepikene inn igjen og dekket til et lett måltid. Det var nok viktig for enkefruen, at ikke prinsessen skulle returnere til slottet og beskylde henne for å være gjerrig.
Mens de spiste dreide praten seg om She-ans lillebror og om søsterens ekteskap. She-an lovet at hvis det likevel ble noe nytt giftemål, da var enkefruen en selvskreven gjest i den mer private del av feiringen. Det satte hun heldigvis pris på, og damen lette heller ikke etter noen unnskyldning for ikke å besøke moren hennes om fem dager. Med gjensidige anstrengelser bygget de samtalen tilbake til normalen. En kjedeligere samtale, som She-an likevel satte pris på, fordi den vitnet om at alt likevel var som før. Enkefruen og She-an tok farvel i all gemyttlighet da følget av bærere og livvakter omsider melde seg på døren.
* * *
Mai satt alene i den romslige stuen. Veggene utgjorde et atrium og strakte seg helt opp til en åpning i taket, som ville blitt forseglet i regntiden. Kravet til sikkerhet og ønsket om dagslys innendørs ville alltid stride mot hverandre og forårsake arkitektoniske kompromisser. Lys slapp også inn fra de store vinduene ut mot svalgangen. Hun strakte seg og plukket en folder ned fra hyllen. Teksten utgjorde en blanding av myter, historie og poesi og ville fortonet seg uvant for en som ikke kjente tradisjonene, men det var ikke derfor hun selv la den fra seg før hun egentlig fikk begynt.
Tilsynelatende stirret hun ut i intet, rolig og fattet, men tankene slet. Brikkene buttet mot hverandre og falt ikke på plass. Det hun trengte var et mer abstrakt fundament som kunne bære, eller rettere sagt forklare alt hun hadde sett og hørt den siste tiden. Samtidig måtte det være et mål, en slags overordnet løsning, som utgjorde den symbolske «toppen av pyramiden», det øverste platået. Hun hadde trodd alt dreide seg om tørke og vannmangel. I neste nå var det snakk om et bryllup og akkurat i det hun trodde hun skulle snappe opp den endelige forklaringen… var hun blitt mer forvirret enn noen sinne. Mai var så langt inne i sine egne tanker at hun ikke enset søsteren før hun dumpet ned ved siden av henne.
«Er det her du sitter og drømmer deg bort!»
Mai hadde ikke noe svar, og ventet bare på den uunngåelige fortsettelsen… i dette tilfelle en følelsesladet tirade om at alle var blitt forrykende gale, både slottet, folket og de fornemme.
«Ro deg ned, søster jeg henger ikke med. Hva er det som har skjedd?»
«Folket! De hater meg plutselig, og jeg begriper ikke hvorfor! De sender meg stygge blikk og småbarna kaster stein uten at de voksne gjør noe som helst for å stoppe dem.»
Mai lette etter noen trøstens ord, men fant ingen.
«…Og da vi skulle hjem, hoffdamene mine var så redde at de insisterte på å skvise seg inn i bærestolen sammen med meg, og det var bare tre bærere på hver side. De var stive i maska av å se uanstrengte ut, og tilslutt måtte to av soldatene trå til for å hjelpe dem. …Og det så sikkert helt merkelig ut. Et tegn på svakhet… men jeg hadde ikke hjerte til å kaste dem ut, de to jentene. Dessuten trengte jeg å vite hva de hadde hørt. De hadde jo snakket med tjenerne mens jeg visiterte enkefruen, du vet hun som var gift med han arkitekten? Mai smilte oppgitt. Ja, hun visste hvem søsteren mente.
«Men vet du hva de hadde hørt av tjenestefolket der borte? Nei, selvsagt vet du ikke det…
De hadde sagt at jeg, prinsesse She-an var en skam for både folket og kongehuset! Fordi jeg nekter å gifte meg med en mann jeg ikke vet hvem er! Hva har vel de å gjøre med hvem jeg gifter meg med? Og det verste er at… jeg skjønner ikke at han våger, men de fortalte at det kom inn en ung mann for å levere ett eller annet på kjøkkenet… Jeg mener nå, mens vi var der! Eller, jeg var jo ikke på kjøkkenet selvfølgelig, men han enset ikke i farta hvem de var, hoffdamene mine, for han tok imot noe å drikke og dermed rakk han å fortelle at alle i byen var rasende på yngstedatteren til kongen. Men det var ikke det verste, han hadde føyd til i samme slengen at…»
She-an var i ferd med å miste motet, så Mai passet på å fokusere blikket på søsteren, slik at hun kunne fortsette.
«…At sånn går det når en pike av folket gifter seg inn i kongehuset og får barn på tvers av skillet mellom de opphøyede og alminnelige folk. Avkom som ikke makter å bære sin plikt, bastarder og feige svikere kalte han det. Skjønner du hva jeg sier? Han mente oss, du og jeg! Og lillebroren vår… Budet gikk igjen uten å ense hvem som lyttet. Eller kanskje han trodde hoffdamene ikke snakker med henne de tjener?»
«Det gjør de vel normalt ikke. Sprer slike rykter…»
«Nei, men jeg hadde dem inne i bærestolen med meg. Ingen steder å gjemme seg, jeg truet med at jeg skulle få dem pisket på slottsplassen hvis de ikke fortalte nøyaktig hva de hadde hørt!»
«Det gjorde du ikke!»
«Neivel, så var jeg ikke fullt så konkret, men de var livredde – for hvis folket gjør opprør da går det rimeligvis ut over dem også. Hvis de er heldige, da blir de satt til å svette på maisåkrene! Og hvis ikke…»
Mai lurte på hva hun kunne fortelle søsteren. Når det kom til stykket hadde hun lite konkret å bidra med, og det She-an fortalte nå gjorde at hun måtte vurdere alt på nytt. Kanskje ta en prat med mannen sin aller først…
«Har du virkelig ikke noe å si?!» utbrøt søsteren, «skjønner du at dette kan være alvorlig? Hvis våre egne vakter og soldatene ender opp med å tro på dette fullstendig ulogiske vrøvlet?»
«Jaa…» begynte Mai nølende, men kom ikke lenger.
«Nei, du bryr deg vel ikke om sånt du» konkluderte She-an, «for meg ser det ut til at du har forsvunnet helt inn i din egen verden. Tenker bare på denne babyen du venter, som om ikke kvinnfolk blir gravide hver eneste dag, enten de er prinsesser eller ikke. Du hadde vel ikke ensa hva som skjedde om så bermen hadde storma slottet.»
«She-an, uansett hva som skjer. Du må ikke røpe at jeg venter barn, ikke for noen. Lover du det?»
«Javel, det er tydeligvis verre fatt med deg enn jeg trodde, men ikke vær redd – jeg bryr meg ikke det minste om den ungen, og det kan du være trygg på!»
She-an kolliderte nesten med sin egen mor da hun stormet gjennom gangene. Moren ba henne ta det rolig. Hva var det som hadde skjedd?
«Hvorfor er folk så dumme?» ropte hun sint. «Hvordan kan det være at de er gjennomført gale i hodet, hele den sabla gjengen der ute? Tror på de enkleste forklaringer… Skvaldrende ender og sinnssyke hunder! Og dere er ikke stort bedre innenfor murene her!»
She-an løp opp trappen til sitt eget værelse og grep tak i sengepleddet som om hun ville skvise fornuften ut av det. Moren fulgte stillferdig etter. Selv om datteren trakk teppet rundt ørene satte hun seg ned og snakket lavmælt til henne. She-an måtte ikke snakke slik om folket de var satt til å herske over. Menneskene der ute, de levde som regel korte og svært strevsomme liv uten annet å se frem til enn kortvarige øyeblikk av lykke, bortsett fra når kongehuset arrangerte folkefest og seremonier på merkedagene og når sirklene løp sammen.
«De ser opp til oss, vet du. Lenger opp, nærmere gudene og derfor er vi også deres beskyttere. Hva ville de ha vært uten forestillingen om å tilhøre bystaten vår? Som ville dyr i skogen… i både kropp og sinn. Men du må aldri glemme å være takknemlig, She-an. For hva ville vi ha vært uten dem? De som vever klærne våre, dyrker maten vi spiser, bygger husene vi bor i, farger slottet i lyse farger og skinnende himmelblått… Bygger pyramidene der astronomene kan tyde stjernene for oss? Vi kan ikke bare be våre takkebønner til gudene for at de velsigner oss et år til… vi må også, nei ikke avbryt meg nå! Vi må også…»
«Jeg tror du er like virkelighetsfjern som søsteren min!» utbrøt She-an og satte seg opp mot veggen. «Vet du ikke hva de mener om oss? At vi er bastarder, avvikere som blander folkets blod inn i kongenes rekker.»
Hun så hvordan moren sank sammen og mistet styrken til å fortsette. Som om hun ble ti år eldre på et øyeblikk… Fordi hun var redd? She-an kjente seg riktignok opprørt, men hadde ingen egentlig erfaring med frykt. Moren derimot, hadde kanskje kjent det på kroppen…
«Beklager mor… Jeg er lei meg! Jeg skulle ikke sagt det der…»
«Nei» medga moren, «det skulle du ikke. Virkelig ikke, men det er min feil. Jeg er din mor, og jeg skulle stoppet munnen på deg for lenge siden, mens du enda var et barn. Nå er det for sent.»
«Hva mener du?»
Moren kjempet en kort, men hard kamp med seg selv.
«Vet du hva, kjære? Jeg tror vi blir nødt å vurdere det giftemålet like vel.»
She-an måtte oppdrive alt hun hadde av selvbeherskelse så det ikke skulle høres ut som en anklage.
«Arkitektfruen fortalte meg noe i dag… Du vet, hun har fortsatt kontakt med noen av damene fra sin egen stand, og de fortalte henne senest i går at de er igang med å bygge to tribuner… Hun visste ikke hvorfor… men kan det være at far er igang med å forberede et bryllup likevel? På tross av at jeg nekter?»
Hun klarte ikke å tyde morens blikk. She-an verket fortsatt etter å stille henne til veggs, til tross for at nyheten så ut til å komme overraskende på henne. She-an innså det selv. Kanskje folket hadde rett, at hun ikke var noen god blanding? Å skjelle ut sin egen mor, dronningen, det hørte ingen steds hjemme.
* * *
Mai hadde fått flere gode råd før hun giftet seg, både av sin mor og den gamle barnepiken som nå var sjef for hoffdamene og de kvinnelige tjenerne. Mye var så selvfølgelig for henne nå, at hun ikke lenger skjenket det en tanke, men en ting hadde hun tatt til seg og det var å ikke bringe andre sine problemer med i sin egen ekteseng. Selv tilføyde Mai noen usagte ord til den samme leveregelen. Å gjemme muligheten til en gang det var tvingende viktig. Taktikken måtte ikke være utbrukt på intriger og filleting. Da risikerte hun å bli avslørt når det virkelig trengtes. Ektefellen hennes var da heller ikke nevneverdig interessert i sladder, så om han etterlevde samme prinsipp var ikke godt å si. Uansett var det vel ikke like mye han kunne forvente å oppå? En kveld ble det likevel han som brakte temaet på banen. Hva dreide deg seg om, egentlig, alt dette oppstusset rundt søsteren hennes? Mai foreslo at de heller kunne snakke om det neste dag, når de begge var våkne og tenkte klart.
* * *
She-an hadde ingen steder å gå og heller ingen å snakke med. I stedet for å finne støtte hos sin egen familie hadde hun kommet på kant med den ene etter den andre. Sin far, sin søster og nå orket ikke en gang hennes egen mor å ha noe med henne å gjøre. Særlig det siste føltes så feil. Moren skulle hatt denne tiden til å glede seg over å være mor til en liten sønn. Etter alle disse årene… Hun burde i alle fall slippe å gå omkring tynget, som en gammel kvinne. Ute i hagen lekte den tidligere barnepiken med gutten. Sammen med et par av tjenerne var de i gang med å lære ham å gå. Gutten lo og utstøtte små fornøyde skrik når han følte at han mestret livet. Så falt han ende ned, men kavet seg opp med friskt mot og forsøkte igjen å nå frem til de utstrakte armene. She-an fulgte opptrinnet på avstand. Hun husket sin egen barndom. Moren ville alltid være sammen med de to jentene sine, heller det enn å overlate dem til andre. I alle fall fant hun glede i å finne på nye leker, og hun tok dem til og ut for å oppleve livet og handelen på torget. Noen ganger dro de også for å bade og svømme. Selvsagt i følge med et helt oppbud av barnepiker, tjenere og vakter… Skulle lillebroren vokse opp med en trist og alvorstynget kvinne til mor?
Lillebrorens livsglede ble for mye for henne, selv på avstand. En stund hadde hun trodd, innerst inne, at hun selv kunne oppføre seg som et barn. At det fortsatt nyttet å protestere og skrike når ting gikk henne imot, bare for å legge seg til å sove og oppleve at neste morgen var alt som før. Det var en grufull visshet som gradvis demret for henne; at hun var voksen og at det ikke fantes noen løsning. Problemet kom ikke til å gå over. Det ville være der i morgen, og i overmorgen og dagen etter der. Ikke bare det, jo lenger tid det gikk desto verre ble det. Ingen oppmuntring, ingen utstrakte armer. Ingen glemselens søvn. Selv nå kunne hun ikke riktig begripe at det skulle være sånn. At det ikke fantes en annen mulighet, at det ikke en gang nyttet å si unnskyld. Men det var antakelig ikke for sent å forandre mening om selve giftemålet. Ikke hvis de var igang med å bygge tribunen og forberede feiringen. Tross alt var det en ørliten sjanse for at de hadde valgt en tålelig kjekk og hensynsfull mann, konge eller ikke. Hvis hun reiste med han og forlot denne bystaten, da hadde hun i det minste en halv sjanse på et bedre liv. Hvordan kunne hun bli boende her, hvor folket foraktet henne og mente hun gjorde skam på dem alle? I tillegg hadde de denne forrykte ideen om at gudene så med misbilligende blikk på at hun ikke gjorde sin plikt. Ga henne skylden for at regnet uteble og barna deres risikerte å gå sultne. Sånn var det blitt. For noen dager siden var det tordenguden alle var opptatt av. Nå var det hun som var i sentrum for oppmerksomheten.
Når sant skulle sies, så hadde hun ikke mye respekt for dem heller. Selv om moren mente hun burde takke folket. Som om skatten de betalte til kongen skulle vært en gave! Som om ikke alle trengte hæren og vaktpostene rundt bygrensen, ja og ikke minst kunnskapen til statsledelsen! Regler omkring eiendom og handel… interne strider. Staten og kongehuset var de eneste som kunne sikre lov og orden. Uten dem kunne de ikke hindret plyndringstoktene, ville stammer fra jungelen, i å lykkes. Nei, ingenting kunne bli akkurat som før, men hun måtte simpelthen snakke med søsteren sin før hun tok en endelig avgjørelse!
Mai var ikke å finne noe sted. Det nyttet ikke å lete på hennes eget værelse, i og med at hun delte det med mannen hun var gift med. She-an antok at hun ikke ville være spesielt velkommen der inne og dessuten måtte hun snakke med søsteren i enerom, bare de to. Greit nok å utsette samtalen til i morgen, da måtte også den endelige avgjørelsen få lov å vente. Det beste hun kunne håpe på nå var å få sove noen timer, og glemme alt sammen.
I grålysningen neste dag ble hun vekket av tjenestepiken. Ville hun ha morgenmaten servert på værelset eller i spisesalen.
«Er det noen andre der nede?»
Piken bøyde seg som for å hilse. Hun smilte brydd, men svarte ikke på spørsmålet. Tjenerne hadde ikke noe med å sladre på kongefamilien, heller ikke internt i deres egen familie.
«Greit, men jeg orker ikke noe morgenstell bare kast til meg en tunika.»
She-an knøt opp noen av flettene hun hadde sovet med. Håret var blitt kruset og bruste om hodet. Tjenestepiken fikk lov å feste et pannebånd som holdt villskapen noenlunde på plass, men det var også alt. I spisesalen holdt hun opptelling med de fremmøtte. Hennes far hadde plassen for kortenden av bordet, og nå var han allerede i gang med dagens kongegjerning. I alle fall satt han der taus, med stenansiktet sitt. Moren så ut som datterens tilstedeværelse medførte en akutt fare for jordskjelv, mens søsteren bare så lettere brydd ut. Ingen av delene gjorde underverker med matlysten. She-an fikk en omelett rullet inn i en rykende fersk maislefse, som hun dyppet i en sterk rød chilisaus for hver bit. Hun riktig rørte rundt, mens hun bestrebet seg på å se helt uanfektet ut. Ingen var synlig imponert.
«Hvor er mannen din?» spurte hun søsteren.
«Han skulle ut jakt».
«Javel? Nå igjen… Ja, ja, bra det fortsatt er noen her i huset som kan leve et sorgløst liv!»
Uff, der skjedde det igjen. Det måtte være en feil med henne. Hun klarte ikke la være. Nå skulle vel Mai furte igjen, et par dager minst, før hun var tilsnakkendes. She-an taklet ikke denne tausheten. Hun var vant med selv å leve et liv fritt for bekymringer. Som hun lengtet tilbake til den tiden! Da kanskje de kunne gått for å se ballspill borte på stadion. Masse folk på tribunen som hoiet og vinket mens lagene forsøkte å holde ballen i lufta og om mulig få inn en fulltreffer gjennom ringene langs hver side av banen. Veggmaleriene viste dystre scener der det tapende laget måtte bøte med livet… men det var bare symbolsk. I virkeligheten var det nok bare æren de tapte, selv om heller ikke det var til å kimse av. Hun hadde riktignok hørt historier fra gamle dager, før hennes far ble konge, om krigsfanger som ble tvunget til å tevle seg i mellom. Det vinnende laget fikk æren av å bli slaver mens taperne måtte dø. Legenden fortalte at lagene en gang kappes om å tape heller enn å vinne… Så kongen måtte høyne innsatsen og love at det vinnende laget fikk friheten tilbake og dertil den udelte ære å bli tatt opp som likeverdige borgere av staten. Da var det visstnok blitt fart i sakene… Men hennes far ville ikke vite av at folket underholdt seg med slike voldelige aktiviteter. Kanskje, innrømmet han, hvis det ble krig og de alle var overveldet av følelser… men hans personlige forhold til kongemakten var å vinne respekt på andre måter. Han ønsket heller ikke å utarme folket med krig og plyndring. Et stabilt styre og ærlig arbeid ville fungere bedre på lengre sikt. Antakelig hadde han rett. She-an var i alle fall glad det ikke lurte fremmede krigere rundt bygrensen, men i disse dager virket det ikke som folket satte det minste pris på hans mangeårige kongsgjerning. Straks noe ble vanskelig, da skulle det likevel være kongefamiliens skyld!
«Hva tror du, Mai. Kommer vi noen gang til å gå på slike stevner og overvære seremonier, eller dra og bade slik vi gjorde da vi var yngre?»
Søsteren så på henne, nesten forundret, som om hun hadde hatt tankene et annet sted og glemt at hun var der. Faren reiste seg og gikk uten et ord. Moren ba tjenestepikene rydde av bordet.
«Ikke det nei» mumlet She-an sint.
* * *
Mai ventet hele dagen på at Sar’ok skulle vende tilbake, men da han kom lot hun som ingen ting. Samtalen dem i mellom måtte vente, hun ville ikke få svar før de igjen var et sted der ingen kunne overhøre dem. Noen dager tidligere hadde hun spionert på sin egen far mens han var engasjert i en samtale med denne eldre og litt ubetydelige mannen, han som hadde vært læreren hans da han var ung. Senere overtok han ansvaret for skriftlige nedtegnelser, i tillegg til at han sendte innkallinger og holdt orden på møter og andre arrangementer. Det var ikke før nylig at Mai så smått mistenke at mannen blandet seg mer aktivt inn i måten kongen utførte sin gjerning. Kanskje han ikke var så beskjeden som man først skulle tro?
Hun hadde aldri hørt faren delta i noen krangel, ikke før nå. Noe slikt sømmet seg ikke for en konge hvis ord var lov. I alle fall måtte det sies å være høyst upassende for skriveren å svare i en slik respektløs tone. Det viktigste var imidlertid hva diskusjonen dreide seg om. Det var nemlig kommet kongen for øre at oppsynsmannen borte ved steinbruddet var blitt avvist ved slottets port, selv om vedkommende hadde en løselig avtale om at han stod fritt til å melde seg hvis han ønsket å diskutere virksomheten og fremdriften av arbeidet, spesielt med tanke på den uferdige måne-pyramiden. Skriveren hans viste seg likevel å være mer opptatt av hvordan dette var kommet kongen for øre enn å forklare hva saken egentlig gjaldt. Det siste hadde han ingen formening om, noe faren hennes gjennomskuet som ren løgn. Så fulgte en lavmælt ordveksling hun ikke hadde fått med seg… Før skriveren blåste seg opp og ropte at det uansett var for sent. Trodde kongen det nyttet å snu stemningen nå? Snyte folket for en fest? Ta fra dem håpet uten å gi dem annet tilbake enn en vanskelig og komplisert forklaring? En ingen kom til å skjønne… Faren virket ikke spesielt imponert. Han avbrøt med å gi mannen portforbud. Vaktene skulle få beskjed. Skriveren fikk ikke tillatelse til å forlate slottet og forøvrig var han utestengt fra alle viktige møter på ubestemt tid. Og kongen ville ikke tolerere det minste av slarv og intrigemakeri i denne forbindelse. Ingen referanser til denne samtalen overhodet! Mai var blitt rent kald der hun satt, uansett hvor varmt været var den dagen. Men mannen nektet å gi seg, han gestikulerte med armene så en skulle trodd det gjaldt en tvilsom handel på markedsdagen.
«Ja takk herre konge, men det hjelper jo ikke hva som er RIKTIG! Jeg skulle ikke tro du har sittet på tronen her i tjue år uten å forstå noe så elementært! Sånn som forholdene er nå da nytter det ikke å snakke om annet enn det som er VIKTIG! Og hva er så det? Å sikre oss folkets fortsatte gunst! Roe massene. Vinne tid, ikke minst og hindre panikk. Se til at kongehuset består! Det er din PLIKT!»
På et tidspunkt hadde She-an nærmet seg, like lite diskret som alltid… men selv hun hadde enset at de to burde overlates til sitt eget selskap. Kanskje det roet situasjonen litt, for stemmene ble lavere igjen etter at søsteren snudde og trakk seg tilbake.
Igjen sa faren noe hun ikke hørte, men som likevel var nok til å få den andre til å holde kjeft. Mai hadde forstått det allerede; den mannen var farlig, men hun visste fortsatt ikke hvorfor. Kanskje hun fikk en forklaring i nå i kveld…
Hun og ektemannen disponerte hvert sitt rom, med sine respektive dører ut til et felles oppholdsrom som også var deres eget. Først gikk de hver til sitt slik at tjenerne kunne ta hånd om klærne de hadde brukt om dagen. De unge kongelige ble kjemmet og vasket og smurt inn med oljer i et rutinemessig rituale før de fikk tildelt en lettere tunika de kunne velge å bruke om natten. Faklene var tent i alle de tre værelsene, og fra da av stod det unge paret fritt til å tilbringe natten slik de selv ville. Mannen hennes ga tjenerne beskjed om at de ville slukke faklene selv, når den tid kom og forøvrig ønsket de å være alene.
Mai var glad de hadde for vane å insistere på litt privatliv, slik at oppførselen ikke fremsto uvanlig på noen som helst måte. Ikke alle gjorde noe av at tjenerne svinset omkring, heller ikke når de selv var opptatt med høyst private gjøremål. I kveld var det likevel ikke tid for slikt. Nå satte de seg i det felles oppholdsrommet og snakket lavmælt helt til faklene brant ut og slukket av seg selv.
«Fant du ut av noe?» var det første hun sa.
«Ja. Det ser dessverre slik ut.»
«Dårlig nytt?»
«Ikke egentlig. Det burde være gode nyheter… Men, ikke slik som denne staten blir styrt. Ha tålmodighet med meg, jeg har stor respekt for din far, men nå er ting helt ute av kontroll.»
Mai var fast bestemt på ikke å oppføre seg som sin søster, og heller ikke som en gjennomsnittlig kvinne av folket. Det ante henne at hun snart skulle få vite ting hun mest av alt ønsket hun aldri hadde hørt.
«Start med i dag» oppfordret hun uanfektet. Fikk du snakket med oppsynsmannen?»
Jaktlaget, som egentlig var mest ute for adspredelsens skyld, hadde godtatt at Sar’ok fattet en impulsiv interesse for å besøke steinbruddet. Heldigvis gikk de lei temmelig fort da kameraten deres ba om en omvisning på stedet og dertil stilte en hel masse detaljerte og for dem, ulidelig kjedelige spørsmål. Så langt fungerte alt etter planen, men selv om Sar’ok ble alene med oppsynsmannen, og selv om vedkommende til alt hell kjente ham igjen og ikke betvilte at han faktisk var den inngiftede prinsen, så var det ikke gitt at de skulle diskutere statshemmeligheter. At det ikke var enkelt å få mannen i tale tjente likevel til hans fordel. Det vitnet om en stødig karakter.
«Tilgi at jeg nevner dette, men jeg forstår at du har forsøkt å komme i kontakt med kong To-clan? Og at kongen har vært, hva skal vi si, forhindret fra å møte deg?»
Slik hadde han innledet.
«Beklager, men det kan jeg ikke diskutere.»
«Forstår… men hva kan du si noe om? Er det noe vedrørende byggingen av pyramiden, eller noe som angår forholdene her ute?»
Oppsynsmannen svarte ikke direkte, men stilte flere spørsmål for om mulig å bekrefte hans egen integritet. Sar’ok påpekte han at han ikke kom hit på vegne av kongen, men at han hadde en selvstendig rett på å vite hva dette dreide seg om slik at han best kunne beskytte hoffet, seg selv og kvinnen han var gift med.
«Apropos kvinner» hadde han sagt, og fisket frem et av sin kones smykker. Ikke for
spektakulært, ikke mer enn at en velstående kvinne kunne bære det uten å vekke unødig oppsikt. «…Kunne dette være noe for din kone?» Sar’ok satset på at mannen var gift.
«Bestikkelser?» spurte han.
«Eller noe å ha i bakhånd…» antydet Sar’ok.
«Jeg, eller min hustru, kunne bli beskyldt for å ha stjålet det…»
Oppsynsmannen ventet likevel ikke på svar, men tok hastig smykket og stakk det i vesken han bar i et belte rundt livet.
«Kjenner du mye til undergrunnens hemmeligheter?» spurte Oppsynsmannen. «Og da mener jeg ikke religiøse tekster, men hvordan det ser ut i praksis. Vet du for eksempel noe om gruvedrift?»
Mai sin ektefelle var en vitebegjærlig mann, og sa seg villig til å lære.
«…Men du vet at vi sliter med store problemer rundt vann-situasjonen i byen? Da tenker jeg ikke på regnet som uteblir, men på den største cenoten? Den hele byen er avhengig av?
Sar’ok nikket bekreftende til alt, så oppsynsmannen kunne fortsette.
«Vannstanden har vært tilnærmet konstant så lenge noen kan huske… frem til nå nylig»
«Ja, situasjonen begynner å bli kritisk» istemte Sar’ok. «Noen av de mindre vannhullene, en av badeplassene har jeg hørt… De har tørket ut? Det største problemet er likevel at befolkningen begynner å få panikk, men det skal du slippe å diskutere med meg. Jeg er bare nysgjerrig på…»
«Undersjøiske elver? Vannsystemer?»
«Eksakt!»
De spilte godt, begge to. Oppsynsmannen forklarte at de hadde ryddet en åskam tilsvarende den de stod på for vegetasjon, før de startet arbeidet med å ta ut stein. Den måtte ikke være alt for porøs, men heller ikke unødig tung å arbeide med. De hogg ut større blokker, som ble slept inn til byen og tilpasset i mindre firkanter og brukt til å reise den snart ferdigstilte pyramiden. De håpet å kunne klare seg med denne åsen, da det var et tungt arbeid å rydde vegetasjon og hogge ut nye transport-ruter gjennom jungelen. Sar’ok fulgte med så langt, uten å se hva problemet, eller kanskje snarere forklaringen skulle bestå i.
«Etterhvert som vi arbeidet oss ned i fjellet, må vi ha forrykket den naturlige balansen på et vis. Skapt spenninger i grunnen eller noe tilsvarende. Tilgi meg, men personlig orker jeg ikke å spekulere på forurettede guddommer og andre vesener fra underverdenen. Sånt får preste-standen ta seg av. Jeg interesserer meg bare for hvilken situasjon vi faktisk står overfor.»
«Det er jeg med på» svarte Sar’ok tålmodig.
«En kveld var det som om vi ble rammet av et jordskjelv. Vi hadde lagt ned arbeidet for dagen og var på vei hjem, men da vi kom tilbake til byen var det knapt noen som hadde merket rystingene. Det var med andre ord veldig lokalt. Da vi kom tilbake neste morgen, så vi at det som var igjen av fjellet hadde forsvunnet i løse luften. Det vil si, så snart vi fikk undersøkt nærmere skjønte vi jo at massene tvert imot hadde sunket ned i undergrunnen. Og hva betyr så det? Jo, at det må ha vært et sted der fjellet kunne forsvinne. Og hva tenker du om det?»
«At det kan ha vært en underjordisk grotte, et hulrom dere ikke kunne vite om på forhånd.»
«Det stemmer. En større, underjordisk grotte og samtidig del av et komplisert system av elver og grotter. Et nettverk i alle retninger. Disse cenotene vi er så avhengige av, er ikke annet enn steder der steinmassene har kollapset og gitt oss et glimt av denne ukjente verden. Av underverdenens slott og passasjer.
«Men det har ikke oppstått noen ny cenote her? Eller?»
«Nei. Det vil si, det er vann der nede… så jeg antar at fjellmassene var for omfangsrike til å forårsake noe vi mennesker kunne hatt glede av. Slik som en uutømmelig brønn, eller en hyggelig badeplass og utferdsmål for byens befolkning. I dette tilfellet har fjellet falt ned og blokkert passasjen videre inn til byen. Vannet har rett og slett funnet andre veier, og dette er høyst kritisk. Hvis… beklager å måtte si det, men hvis byens ledelse er mer interessert i å vente på gudenes sympati og velsignelse, enn å lytte til det jeg har å fortelle, da kommer dette til å gå veldig galt.»
«Så du foreslår å sette alt tilgjengelig mannskap i arbeid med å fjerne disse fjellmassene?»
«Ja, enten det, eller å lete oss gjennom jungelen og se om vi kan avsløre andre vannmagasin. Det kan være en liten glippe i grunnen, men hvis vi utvider denne i kontrollerte former, da kan det være at vi kommer over en brukbar erstatning. At det er en større, vannfylt grotte like nedenfor.»
Sar’ok syntes forklaringen virket sannsynlig, men slet med å forstå hvordan de ansvarlige kunne unnlate å melde fra straks? Før situasjonen rakk å eskalere inne i byen? Oppsynsmannen virket en anelse ubekvem, og måtte tenke seg om lenge.
«Av flere grunner. Den viktigste er kanskje at cenoten nede ved byen ikke tømte seg umiddelbart. Vi har fortsatt et visst tilsig, men ikke nok til å holde hele byen med rent vann. Uansett, da dette skjedde kunne jeg ikke være sikker i min sak, og antok med skam å melde at ingen ville tatt advarselen alvorlig. Det varte et par måne-løp, kanskje mer, før effekten ble påtakelig. Vel, og på et så sent tidspunkt ville det, som du selv påpeker, fortone seg rart å melde fra om en mulig sammenheng. Det ville fått stor betydning for min familie og meg selv dersom folket bestemte seg for at jeg kunne gjort noe for å hindre denne katastrofen. Det at jeg ventet til jeg var overbevist selv ville fortonet seg som om jeg visste at jeg hadde gjort et alvorlig feilgrep, men ønsket å skjule det.»
«Kong To-clan er en forstandig mann, slik jeg kjenner ham…»
«Men ikke desto mindre ble jeg truet av skriveren hans i samme øyeblikk jeg satte mine ben på slottet. Vedkommende kan ha hørt rykter, eller forstått hva som er i ferd med å skje… Så To-clan er riktignok konge, og dertil en vis sådan, men han er ikke allmektig. Dette sier jeg med livet som innsats, det forstår du? Men jeg har snart ikke mer å tape. Intriger og maktspill er ikke min forse, men det ser ut til at andre nå forsøker å utnytte situasjonen til sin fordel. Disse menneskene er ikke typen til å innrømme feil, det ligger verken for presteskap eller politikere. I dette tilfellet har de nok også rett i at stemningen er spent til bristepunktet. Slik fjellet også var rett før det kollapset… Men hva har vel jeg å si i en slik sammenheng? Å lete opp en tilsvarende stor brønn, kan ta flere år og vi har ingen garantier for at vi lykkes. Heller ikke om vi setter oss fore å grave ut de sammenraste steinmassene. Jeg følte det likevel som min plikt å advare To-clan, men nå spiller det ikke lenger noen rolle hva han mener. Du må tro meg når jeg sier det, men sannheten er en lite ettertraktet vare. Den hjelper meg når jeg skal grave ut fjell og hogge til stein, men overfor menneskene har den mindre verdi.»
Sar’ok måtte si seg enig. Han forstod dette med fjellet og undersjøiske elver. Men hva som egentlig foregikk på slottet og i byen, det virket bare mer komplisert og urovekkende.
«Jeg står i takk til deg for at du har valgt å dele disse opplysningene med meg. Kan jeg helt tilslutt høre om du har et forslag til hva jeg selv kan foreta meg i sakens anledning?»
Oppsynsmannen var ikke i tvil. Det var noe som ikke stemte inne i byen. Han ba om forståelse for at han ikke kunne spekulere, men hvis Sar’ok hadde mulighet til det, så burde han ikke vente en dag lenger enn nødvendig med å komme seg unna. Han måtte ta med sin egen kone og reise tilbake til den staten han kom fra, men de måtte tenke seg grundig om før de hjalp She-an med å rømme.
«…Du kan si du har fått sendebud om at en i familien din er syk, hva som helst hvis du trenger en forklaring. Du og din kone gjør som dere vil, og hvis ikke situasjonen forverrer seg raskt antar jeg at ingen vil komme etter dere. Men det hviler for mye på She-an. Du har ingen rettigheter på henne, og soldatene vil jakte dere alle som dyr dersom dere tar henne med dere.»
«Javel… og hva med deg selv?»
«Meg?»
«Foreløpig er du utenfor synsfeltet deres. Offisielt har du aldri kommet til orde, men skriveren må ha sine mistanker for å nekte deg å møte To-clan. Hvis du engasjerer deg nå, så risikerer du å bli straffet for omstendigheter utenfor din kontroll. Hos oss derimot, der jeg kommer fra, vet vi å sette pris på et klart hode og en dyktig fagmann.»
Mai var overveldet. Hun hadde riktignok drømt om dette, å flykte, men nå kom alt veldig brått på. Kunne hun reise fra She-an? Overlate søsteren til sin egen skjebne, hva enn den måtte være?
«Du mener at vi skal ofre She-an?» spurte hun ektemannen.
«Nei. Jeg mener at du ikke skal gå i den samme fella som resten av byen her, å hengi deg til dramatiske tanker og forvridde vendinger. Selvsagt skal vi ikke «ofre» noen som helst. Vi driver ikke med menneskeofring der jeg kommer fra.»
«Ikke vi heller…» hvisket hun.
«Den eneste muligheten ville vært… om vi returnerte med hæren og tok over hele denne forkrøplede byen.»
Mai følte det som om verden kollapset rundt henne, symbolsk slik som fjellet, men også i en helt konkret betydning.»
«Sar’ok… Det er noe jeg ikke har fortalt deg. Jeg er med barn… og…»
«Nei!! Da skulle jeg aldri fortalt så mye som jeg har gjort. Hvorfor sa du ikke noe før?»
«Fordi… Fordi jeg selv håpet vi kunne flykte, og var redd du ville hindre meg hvis du visste…»
«Javel. Javel, da er vi i enige om det. Bra… Men hør her, fra nå av nekter jeg deg å si et ord om det vi har diskutert. Nå skal du gå til ro øyeblikkelig og overlate alt til meg. Det er mitt ansvar som mann, som far og ektemann. Selv om vi ikke har det sånn til hverdags, oss i mellom. Forstår du?»
Sar’ok stresset frem og tilbake mellom værelsene, mens hans kone stengte alt ute og lå helt stille. Tilslutt spurte mannen hennes om han skulle tilkalle en medisinkvinne. Mai takket, men smertene gled langsomt over. Nå trodde hun det gikk bra.
* * *
She-an lette fremdeles etter en mulighet til å rådføre seg med søsteren. Hvordan skulle hun klare å ta en så viktig avgjørelse? Det vil si, hun trodde hun hadde bestemt seg. Hun ville godta at bryllupet fant sted, men hun måtte ha en å betro seg til. En å spørre til råds… Hun maktet ikke å bære alt dette alene. Derfor fulgte hun med i det skjulte, fra steder der hun kunne holde hagen under oppsyn og vente til hun var sikker på å treffe søsteren alene. Hun ventet fortsatt mens Mai gjorde seg komfortabel og fant seg tilrette i skyggen, og sende tjenestejenta etter forfriskninger. Da var tiden kommet. She-an holdt an jenta på vei til kjøkkenet og ba henne ta med dobbelt porsjon av hva det måtte være som søsteren hadde bestilt. Så løp hun ned trappene i sjakta, men prøvde å gå med større verdighet da hun nærmet seg søsteren.
«Hei!» annonserte hun lett. «Nå bestilte jeg dobbelt porsjon av det du har bestilt, så nå vet jeg ikke om jeg får full middag eller et glass juice!»
«Nei, da får du vente og se» svarte Mai fraværende.
«Du ser ut til å hygge deg her ute…»
«Skulle jeg ikke det?»
«Joda. Bortsett fra at hele verden står på hodet omkring deg, men for all del…»
«She-an hva er det egentlig du vil? Hver gang du kommer starter du opp med kritikk og småspydige kommentarer. Hva er det du prøver å oppnå?»
«Men Mai! Har du enda ikke forstått noen ting. De prøver å tvinge meg til å gifte meg med…»
En hånd løftet henne i et jerngrep og trakk henne opp. Sar’ok? She-an ble virkelig forskrekket, og kunne ikke huske å ha opplevd noe lignende, aldri noen sinne.
«Slipp meg!»
«Nei, ikke før du har hørt på meg. Du har plaget Mai lenge nok nå, og jeg tillater ikke at du fortsetter på den måten.»
«Du bestemmer ikke over meg. Slipp! Ellers skriker jeg.»
«Det ville i så fall være dumt av deg, for ingen ville bry seg. Det kommer til å bli din bane en dag, at du aldri er i stand til å føre en normal samtale. Så snart noe går det imot, gir du deg til å rase mot verden i stedet for å lytte, tenke og prøve å finne en løsning.»
«Det er ikke din sak! Du har ikke noe med å fortelle meg hva jeg skal gjøre!»
«Nei, og det akter jeg heller ikke å gjøre, men jeg skal fortelle deg hva som er min sak, og det er alt som angår Mai. Så hvis du skal skrike og strø om deg med beskyldninger, da får du gå et annet sted. Ikke at jeg liker hvordan du snakker til din egen mor, men det er som sagt ikke min sak.»
She-an var tårene nær. Så urettferdig! Ja, hun hadde sagt mye dumt, men det var neimen ikke mange som forsøkte å forstå hvordan hun selv hadde det!
«Mai! Si meg, har du endelig fortalt mannen din at du venter barn?»
Grepet var tilbake og rykket henne ut av balansen så hun holdt på å falle så lang hun var. Hun prøvde å rette seg opp. Ikke vise svakhet! Men hun var svak. Tårene strømmet og søsteren bare satt der og så rart på henne. She-an løp avgårde, drevet av ønsket om å komme seg vekk her i fra. Fra familien, huset, hele by-staten som gradvis var i ferd med å smuldre bort. Hun ga seg ikke før hun fant sin far og da gråt hun enda mer, men også han bare stirret
på henne, uten å røpe hva han tenkte.
«Jeg vil vekk far! Alle forakter meg! Folk spytter etter meg på gaten. Selv min egen familie unngår å snakke med meg, og hva har jeg gjort galt? Ingenting! Og ingen vil fortelle meg noe heller. Men nå bryr jeg meg ikke lenger. La meg møte denne mannen og reise langt vekk! Jeg gifter meg med hvem som helst nå, så da får du det som du vil. Du blir kvitt meg!»
Før han rakk å si noe som helst sprang hun bort på rommet sitt og grov seg ned mellom teppene og gråt til hun kjente seg like tørr som åkrene rundt byen.
* * *
Nok en gang løp ryktene gjennom gater og smug, og spredte seg fra hus til hus. Den vakre prinsesse She-an skulle gifte seg! En mektig allianse som ville være til byens beste og medføre bedre tider for alle… Men brudgommens identitet skulle være en overraskelse. Mannen var allerede underveis med sitt følge, men han insisterte på å være tilstede i det ekteskapet ble annonsert. Alle som ønsket det var invitert til den store festen. De skulle feire forlovelse og bryllup samme kveld. Først kunne de vente seg en større parade gjennom byens gater, som så ville kulminere i møtet mellom de to. Forlovelsen ville skje umiddelbart. Deretter ble det tid for fest, med flere mindre selskap og oppdekning slottsplassen. Det var der den egentlige feiringen skulle finne sted. Selve seremonien skulle ledes av ypperstepresten, men senere ble det folkefest med innslag av musikk, dans og underholdning for alle. She-an, ble det sagt, hadde beklaget så mye at hun oppførte seg dårlig, men det var bare et utslag av dem uroen som alle anstendige piker kunne føle når den store dagen nærmet seg. She-an var over dette stadiet nå. I egenskap av hennes status ville resultatet av vielsen komme hele folket til gode. Kongehuset var staten personifisert, og gudenes velbehag ville vise seg når de rette begivenhetene inntraff på det rette tidspunkt.
She-an var igjen akseptert og godtatt. Med en svimlende lettelse nøt hun at folk kikket etter henne, enten det var med beundring eller mer nysgjerrige blikk. Innen hun flyttet ville hun gjerne besøke og ta farvel med alle hun kjente, samtidig som hun også tok del i forberedelsene til den store begivenheten. Selve seremonien var ment å være en overraskelse, det var så, men hun snakket med damene i folkets eget kvinneråd og hjalp til med å legge planer av mer praktisk art. Staten skulle nemlig besørge utdeling av mat og drikke slik at det ble en fest for alle, og ikke bare dem som var godt stilt og kunne feire privat. Det skulle dekkes langbord på Slottsplassen, og kvinnene fikk fordelt rasjoner fra byens kornlagre slik at de hver for seg kunne tilberede mindre porsjoner, som så skulle leveres på et mottak og serveres under festen.
Byens kalkuner og de velfødde endene vagget intetanende omkring, uvitende om at deres antall snart ville minske betraktelig. Mennene på sin side organiserte jaktlag for å skaffe tilveie ekstra rasjoner av vilt. Enkelte dyr var allerede fanget, rådyr og ville griser ble samlet i egne innhegninger, men She-an mistenkte likevel at noen kunne finne på å spe på med en andel av landsbyens egne hunder. For å være på den sikre siden erklærte hun med all tydelighet at det var hennes bryllup… og dermed også hennes bidrag til folkets fremtid, og da stilte hun som krav at ingen hunder skulle serveres for anledningen. Hun glemte aldri hunden hun vokste opp med de første årene av sitt liv, den ville for alltid bli husket som en god venn. Så, altså, samtlige hunder var fredet i sakens anledning.
* * *
To-clan følte seg slitt i to. Statsmannen og familiefaren i ham skilte lag, og sistnevnte skrumpet inn til et ørlite bluss som snart truet med å slukne helt. Formelt sett iførte han seg sitt kongelige hodeplagg og stilte opp for å lede og overvære møtene der byggingen av de midlertidige plattformer og deres visuelle uttrykk ble diskutert. Han måtte godkjenne dekorering av gatene, opptog, musikk og servering og han lyttet til menn av lavere rang der de entusiastisk fortalte om hva de forestilte seg kunne passe til anledningen. For noen var dette deres viktigste prosjekt hittil i karrieren… og entusiasmen spredte seg selvfølgelig videre i folket. Kornlagene kom til å minke drastisk, og antallet av tamme ender og kalkuner ville bruke lang tid på å ta seg opp igjen til dagens nivå… Likevel var det ikke lenger noen som bekymret seg for fremtiden. For To-clans del ble møtene med presteskapet og astronomene det mest uutholdelige. Astronomene var en stand han alltid hadde beundret, men det var på grunn av deres utrolige evne til å se fremover i tiden ved hjelp av verdslige redskap og utregninger. Når de gikk i kompaniskap med prestene ble det imidlertid noe uklart over det hele. Ypperstepresten var verst, uavhengig av klasse og stand. Han engasjerte seg med alt for stor iver, og det i detaljer han strengt tatt ikke hadde noe med. I ett møte ble de sittende og diskutere påkledningen av bruden. Dette gjaldt jo forlovelsen, og ikke det annonserte bryllupet… og burde hun da ha fullt seremonielt antrekk, eller passet det bedre hvis hun fremsto som en enklere brud av folket? Eller burde hun kanskje møte sin tilkomne fullstendig naken, gå inn i sin nye tilværelse som den dagen hun ble født? To-clan hørte noen hviske til sidemannen, en slags morsomhet… antok han. Den lille gnisten blusset opp, hans kongelige datter skulle ikke eksponeres naken for folket! Hva slags seremoni trodde de det var snakk om, undret han i stillhet mens han bevarte roen, gjemt bak stenansiktet. Noen foreslo som et slags kompromiss at bruden kunne males med kroppsmaling i religiøs symbolikk og da kongen fremdeles nektet, kom det et forslag om at hennes to hoffdamer, nei, heller de to vakreste blant tjenestepikene… at de fulgte henne ut? Kongen kunne umulig ha noe imot at disse ble vist frem! Ja, og da ville jo også kontrasten til selve bruden være mer påfallende?
For To-clan ble det stadig vanskeligere å møte datteren sin. Hver gang ble han minnet om at She-an var hans eget barn og ikke denne symbolsk prinsesse-figuren de snakket om på møtene. Men hun virket glad igjen, for første gang på lenge. Det hendte hun maste litt om selve seremonien, hvorpå To-clan svarte knapt og unnvikende. Hun håpet for eksempel ikke ypperstepresten skulle ha en for fremtredende rolle. Faren kunne ikke si sannheten, at denne mannen i sin iver kom til å bli mer fremtredende enn kongen selv, men han kunne ikke nekte for det heller… at vedkommende skulle holde tale i forbindelse med forlovelsen.
«Æsj, men jeg kan jo ikke fordra den der innbilske mannen! Har du lagt merke til hvordan han ser på meg? Skammelig er det, at du lar ham holde på! Men jeg har bestemt meg for ikke å bry meg, ikke mer enn jeg alt har gjort… men lover du meg en ting? Etter at jeg har reist, at du finner et påskudd til å rive av ham alle smykkene og fjærene og de fine klærne og sparker ham langt ut i jungelen, ved første anledning?»
To-clan tillot seg i blant å drømme om det samme…
«Det skal du vite, min datter, at etter at du har reist avsted med din tilkomne, da skal jeg gjøre som du sier. Det er mitt løfte til deg.»
«Fint! For da blir det lettere for meg å holde ut den lange, pompøse talen hans!»
En morgen oppdaget de at Mai og ektemannen Sar’ok glimret ved sitt fravær. Noen mente å ha sett et bud komme springende over plassen, og senere hørte man rykter om at Sar’ok i all hast trengte å se til sin egen familie. Paret hadde tatt med sine egne tjenere og bærere på ferden, og det meste av sine personlige eiendeler.
«Ikke så rart» bemerket She-an, «Mai er jo gravid, selv om hun nektet meg å fortelle det videre… og det er jo ikke sikkert hun klarer å reise tilbake igjen før barnet er født. Jeg skjønner ikke hvorfor hun ikke heller ble igjen her hos oss! Kanskje hun syntes det ble for mye oppmerksomhet rundt søsteren sin?»
To-clan holdt meningene sine for seg selv, men han kunne forestille seg ulike grunner til at det unge paret valgte å forlate byen. Mer underlig var det da han litt senere ble fortalt at oppsynsmannen for steinhoggerne plutselig var forsvunnet sammen med sin nærmeste familie. Arbeidet med Månepyramiden var allerede forsinket, og arkitektene klaget over at det nå ville ta ytterligere tid før de kunne kalle by-staten komplett. Oppsynsmannen og familien hadde knapt mulighet til å foreta en lengre ferd gjennom jungelen, til det trengte man enten et større følge, eller så måtte man tilhøre en av de ville stammene som levde fra hånd til munn og visste hvordan man jaktet og skjulte seg. Med andre ord var det ikke utenkelig at det fantes en annen forklaring, at et mer eller mindre hendelig «uhell» hadde tilstøtt familien. I så fall hadde skriveren hans noe å gjøre med forsvinningen… To-clan skulle nok se til at flere enn ypperstepresten kunne vente seg en overraskelse i tiden etter bryllupet, men for øyeblikket gjaldt det å konsentrere seg om en ting av gangen. Å spekulere videre på om de to forsvinningene kunne ha noe med hverandre å gjøre, det ville være bortkastet tid.
* * *
Månen vokste igjen, og den store dagen nærmet seg. To-clan snakket sjelden med sin kone, ikke annet enn korte ord om små selvfølgeligheter, og han ante ikke hvilke tanker hun gjorde seg. Ved sengetid to dager før bryllupet kom hun likevel over til hans værelse.
Faklene var tent og tjenerne var sendt på dør, men Thii hadde ingen romantikk i tankene. I
stedet overrakte hun et forseglet brev. Mai hadde gitt henne det samme kvelden de reiste,
og… Nei, nei, nei, datteren hadde ikke fortalt om planene sine og hun selv kjente heller ikke
til hva som stod på det sammenbrettede arket, langt mindre hvem som hadde skrevet det.
Likevel hadde hun lovet Mai å gi det til faren kvelden før kvelden før She-an sitt bryllup.
Ærede konge.
Fortsatt tid, men krever stort mot. Hvilket du er i besittelse av. Stor tiltro til din trofaste
oppsynsmann, steinhogger. Takk. Meldes med usikkerhet. Kongen skal vite: Fjellet
kollapset. Ikke underverdenens guddom stenger vannforsyningen. Steinmassene fra bruddet.
Vann finner nye passasjer. Underjordiske. Kongens vilje skje.
Din hengivne (oppsynsmannens eget stempel).
Thii betraktet mannen mens han leste. Selv om hun kunne tyde disse tegnene så var det ikke
opp til henne å avgjøre. Hun forsøkte heller ikke å lese over skulderen hans. Ingenting var opp til henne. Ikke nå lenger… Jo, hun skulle verne om den vesle, uskyldige gutten, om så med sitt eget liv, men da kunne hun ikke ha ambisjoner ut over det. Da nyttet det ikke å risikere å komme til skade selv. Hun så hvordan To-clan leste brevet. Først overrasket; han kom med et lite utbrudd hun ikke klarte å tolke. Senere leste det han det på nytt, og på nytt.
Skrifttegnene ga sjelden mulighet til utdypende forklaringer, og de færreste kjente kunsten
godt nok til det. Symbolene ble for det meste brukt til lister og oversikter i forbindelse med
arbeidet, men noen få skrivere evnet å plukke tegnene fra hverandre og tilføye noe sjelfullt inne blant de sammenbrettede arkene.
Thii ante fortsatt ikke om ordene var diktert av Mai, eller datterens ektemann. Det kunne også være beskjed fra en fremmed. Hun så hvordan To-clan reiste seg langsomt og stakk arket bort i fakkelen. Papiret tok ikke fyr så raskt som hun ville trodd, men skrifttegnene ble snart nok forkullet og uleselige. Han så ikke glad ut, men noe sinne var heller ikke å spore. Thii sa ingenting. Hun ruslet stillferdig tilbake til sitt eget værelse og tilbrakte natten der.
* * *
She-an pakket en stor kiste full av fine klær og ting hun satte spesielt stor pris på. I tillegg kom alle smykkene og flere krukker med favorittparfymen. Klær fikk hun nok dit hun kom, men kanskje de ikke laget like velduftende oljer og parfymer? Det ville trengs fire mann, minst, til å bære kisten, men det var vel bedre med en stor enn flere små. Hun kunne trengt mange flere, hvis hun skulle fått med seg alt… Nei, nå forlangte hun at moren kom opp på rommet for å gi råd og hjelpe henne å huske! Hva var det viktigste hun burde vite omkring det å være gift? Altså hun var ikke dum, hun visste sånn noenlunde hva det innebar… Åh, det nyttet ikke å spørre sin egen mor om slikt. Moren snakket bare om å oppføre seg med verdighet og ikke kaste skam over folk og land. Isj, det var ikke det hun ville ha svar på! Heldigvis hadde Mai fortalt henne en god del, i tiden før hun ble fornærmet for den minste ting og ikke tenkte på annet enn denne ungen. Og nå hadde søsteren skygget unna og overlatt henne til seg selv! Ingen orket å høre på henne, og moren ble til og med uvel når de snakket sammen. Huff, hun håpet det ikke var noe galt med maten… Hun ville bli nødt å stå oppreist i lange stunder i morgen, og kunne ikke risikere å bli dårlig. Det bekymret henne at hun ikke visste om avreisen kom til å skje umiddelbart. De måtte i det minste vente til morgenen etter bryllupet? Mer trolig var det slik at følget planla å slå seg til ro noen dager. I så fall, hvor skulle de tilbringe natten? Moren kunne ikke hjelpe, hun visste ikke mer enn henne. Følget hadde vært under veis i lengre tid, og hadde helt sikkert med seg egne telt. Så hun skulle altså bo i telt? Ja, man gjorde jo det når man var underveis… She-an ga uttrykk for at hun ikke tenkte på når hun var underveis… Hun mente første kvelden! Ja, ja, samme kunne det være. Men kanskje de likevel gjorde i stand og pyntet de tomme værelsene til søsteren og mannen, bare sånn i tilfelle hun selv og hennes ektemann trengte til et kammers for to?
Moren lovet, selvsagt måtte de ha et dobbelt-værelse klart… hun hadde bare ikke tenkt så langt. Og var det virkelig meningen at hun bare fikk ta med seg to hoffdamer, i tillegg til de to unge pikene? She-an håpet at noen fulgte opp resten av følget slik at også de fikk pakket det de trengte på reisen. Det ville tatt seg dårlig ut om pikene glemte noe viktig slik at de ikke ble i stand til å utføre arbeidet sitt. Ja, og kanskje hun kunne få overta noen foldere fra morens skriftsamling? Hun hadde pakket sine egne, men hun ville ikke at ektemannen skulle tro hun ikke interesserte seg for skrifter og diktning… She-an passet seg for å heve stemmen. Hun planla å oppføre seg helt annerledes i den nye by-staten, forsikret hun moren. Ikke skaffe seg uvenner eller fornærme folk, sånt noe. Men det kunne jo tenkes at mannen hennes viste seg å være en stor tosk, men da skulle hun vite å skaffe seg andre venner. Hun aktet ikke å sitte der ensom, som en slags pokal han kunne sette på hylla og glemme. Moren ba henne være så snill og ikke prate så mye… hun ble rent svimmel av alt snakket og hun var også nødt å delta under festlighetene i morgen. Hun la hånden på datterens hode og uttrykte i mildere ordelag at hun forsto at hun var nervøs. Så snudde hun og gikk.
She-an lå våken mesteparten av natten mens hun forsøkte å fylle alle de ubesvarte spørsmålene med mindre og mer praktiske bekymringer. Alt hun måtte huske å spørre om ved morgenmaten. Etter det ville det bli hektisk frem mot kvelden. I grålysningen skyndte hun seg ned i spisesalen, bare for å finne den tom. En tjenestepike kikket forbauset på henne. Hadde hun ikke fått beskjed? Det skulle være en mer formell tilstelning i den offentlige bankettsalen. Hva? Hun var ikke kledd for noen offentlig anledning! Piken så fortvilet på henne, uten å ane hva hun kunne gjøre i sakens anledning. Neivel, da fikk de ta konsekvensene av å ikke gi henne beskjed. I salen møtte hun flere forventningsfulle blikk, ikke noe stort oppmøte. Æresgjester, tydeligvis. Ja, ja… Og prester. Hun fikk ikke servert den maten hun vanligvis pleide å spise, bare et magert måltid som mest bestod av frukt og dertil en rar drikke som visstnok var ment å virke rensende og forberede kroppen på kveldens seremoni. She-an nippet til drikken. Ikke smakte den godt, og ikke forstod hun hva de mente. Hun håpet ikke ektemannen var så lite tiltrekkende at hun måtte være beruset for å godta tilnærmelsene hans… men det kunne jo hende de tenkte på noe annet. Uansett var det lenge til kvelds, så hun lot som hun nippet til drikken men lot mesteparten stå igjen. Under måltidet var der noen kortere taler, men lite av uformelt snakk. Som oftest likte hun å være gjenstand for alles oppmerksomhet… men på andre måter mislikte hun det, og nå ble alt veldig virkelig, uventet fort. Hun hadde enda sett for seg en siste, avsluttende samtale med sin mor. Nå ble ikke det noe av. Det viste seg at hun skulle avsted umiddelbart for å pyntes og gjøres i stand for kvelden. De hadde satt opp flere store telt der hvor seremonien skulle starte, og det var viktig at ingen fikk se henne etter at hun og de to pikene var gjort klar for det første møtet. Alt skulle være hemmelig frem til da, og neida, hun trengte ikke å skifte. Det stod åtte bærere klar med en gedigen, bærestol tildekket med kostelige tepper og forheng, og en tilsvarende, men litt mindre prangende for de to pikene.
Javel, så det var derfor de hadde forsøkt å få i henne noen beroligende urter? I tilfelle hun insisterte på å gå tilbake på rommet sitt, eller vente til senere på dagen. Hun måtte virkelig ha fått ry på seg for å være en kranglevoren ung kvinne! Men kanskje dette var like bra. Hun ble så stresset av å gå og vente! She-an forstod ikke hvorfor ikke seremonien kunne foregå ute på slottsplassen. Hvorfor skulle folket måtte løpe på kryss og tvers for å få med seg alt som skulle skje? I bærestolen var det ingen å spørre, men heller ingen som hindret henne i å kikke diskret bak gardinen. Det kjentes litt rart å fraktes med så mye pomp og prakt når det knapt var mennesker ute i gatene. Senere i dag skulle de samles for å feire hennes bryllup, kjente og ukjente. Men nå beveget følget seg bort fra sentrum og hovedgaten. Og i motsatt retning av den store solpyramiden.
Ville ikke det vært fint? Å møtes første gang på toppen av pyramiden? De nærmet seg byens vannmagasin, den store cenoten der folk hentet mesteparten av vannet de trengte. Det var reist to store tribuner, malt og dekorert i rødt og grønt, som om det skulle være permanente bygg. Mannskaper var i full gang med å strekke ut teltduker og bringe inn trær og blomster, ivrig engasjerte i å dekorere plattformene ytterligere. Selv omkretsen rundt dette synkehullet skulle tydeligvis pyntes. Nærmest, på siden som vendte mot øst, var det satt opp flere store telt. I noe mindre grad gjaldt dette også i vest. She-an trengte å snakke med en som var i stand til å svare på spørsmål! Hvorfor hadde de valgt denne plassen? Hun sprang ut av bærestolen før noen rakk å assistere henne, men en ferm, og dertil helt ukjent kvinne i fotsid hvit kjole kom vaggende for å ta henne imot. Vedkommende rakk knapt å presentere seg før spørsmålene rant ut av She-an. Damen forholdt seg rolig, med en smil det var vanskelig å plassere. Damen virket trygg og imøtekommende, men også en anelse selvgod. Hun insisterte på at prinsessen måtte skynde seg inn så ikke arbeiderne rakk å se for mye på henne. Det passet seg ikke nå.
«Hvorfor har dere satt opp teltene her, av alle steder?»
«Fordi bryllupet er å anse som en religiøs seremoni. Vi vil starte med å ære
underverdenens guddom og be om hans gunst med fulle vannmagasiner. Senere vil det foregå en offisiell regndans-seremoni utenfor Slottet, i tillegg til annen underholdning selvsagt… før det hele avsluttes ved den store pyramiden.»
«Javel. Så vi skal dit? Jeg møter min ektemann ved pyramiden?»
«Nei, forlovelsen vil skje her. Som et møte i skjæringspunktet mellom øst og vest, og mellom himmelen og undergrunnen og i livets store sirkel. Det kommer til å bli veldig stemningsfullt må du tro.»
«Åh? Så mannen min og jeg vil se hverandre første gang fra hver vår side av åpningen mellom himmelen og undergrunnen? Javel… Det virker litt rart… men når jeg tenker på det, så blir det sikkert romantisk også. Så vi forloves her? Og deretter overværer vi en seremoni ved Slottet før vi møter hverandre på nært hold og inngår ekteskapet på toppen av den store pyramiden? Men dette høres jo fint ut! Ingen grunn til at dere skulle holde dette hemmelig på forhånd. Vannhullet virker riktignok litt dystert, men når dere pynter med blomster rundt hele sirkelen og sminker det litt, for å si det på den måten, så kan det kanskje bli pent her også?»
Kvinnen nikket fornøyd. Nå skulle prinsessen få en drikk som hjalp henne å hvile noen timer, før hun ble pyntet og gjort klar til den store festen. Kvinnen gjettet på at prinsessen ikke hadde sovet mye de siste to nettene? De kunne jo ikke risikere at hun besvimte under den lange seremonien! She-an satte seg ned med begeret. Hun kunne knapt vente til kvelden, og ønsket egentlig det samme, å våkne og være uthvilt til den store begivenheten. Hun kjente seg behagelig døsig, og glad hun disponerte et privat avlukke i teltet. En riktig myk og god seng.
Fjerne lyder av aktivitet drev inn og ut av bevisstheten. Solen stod fremdeles stod høyt på himmelen og stekte ned mot teltduken. En vag eim av røkelse drev gjennom teltet, og noen spilte diskret på fløyte. She-an ble gradvis oppmerksom igjen, og spent på hva som snart skulle skje. Hun godtok at fremmede mennesker stelte med henne og kledde henne i en fotsid tunika med splitt i sidene mens andre bygget håret opp i en forseggjort frisyre av fletter og ornamenter. Hun fikk litt å spise før de tok til med den nitide prosessen det var å sminke henne til bryllupet. Noen vage protester nådde også inn til henne gjennom teltduken, som om de to tjenestepikene var misfornøyd med ett eller annet. Så rollene var satt litt på hodet, tenkte hun. I dag var det hun som var den tålmodige… En ung mann kom inn til dem, lettere brydd over å befinne seg blant så mange kvinner. Han henvendte seg til prinsessen og spurte om hun hadde lært seg bønnen. Bønnen? Eller verset, sangen, det hun skulle fremføre! She-an hadde ikke hørt om noe slikt. Mannen virket overrasket og forklarte at det var meningen hun skulle innlede og føre an i et vers der de hyllet de tre verdener i balanse og kalte på underverdenens hoved-gudom spesielt. Mannen tok til å lese verset høyt fra en folder, og fikk henne til å gjenta etter seg. Det var jo meningen at hun skulle fremsi det der ute, uten hans hjelp. She-an syntes virkelig hun hadde nok å tenke på fra før.
«Skal jeg også fremsi vers til landjordens guder ved Slottet og til himmelens guder fra pyramiden? Det blir mye å lære…»
Mannen så forfjamset på henne.
«Nei, det blir jo bare her…»
«Å, det var da enda bra. Det er vel far som skal tale fra Slottet, selvfølgelig.»
Han svarte bekreftende.
«…Og fra pyramiden?»
Kvinnen som tydeligvis var sjefen her ved teltene brøt inn og ba henne konsentrere seg om å lære teksten. Det var presten som skulle tale ved pyramiden. She-an prøvde å se for seg alt hun selv skulle si, slik at hun bedre kunne huske det. I mens argumenterte mannen med de ansvarlige her i teltet, og påpekte at «hun» måtte være noenlunde klar i hodet hvis hun skulle kunne tale med høy og tydelig røst.
Henvisninger til dager og datoer, byens navn og beliggenhet, referansen til kongehuset… alt dette kjente hun til, det var standard ved alle slike opplesninger. Så skulle hun presentere seg selv og erklære seg som symbolet for alt folket i staten, for deretter å hylle en verden i balanse. Da var de fremme ved noen smigrende ord rettet ned mot dypet, i håp om at guden der nede skulle høre deres hyllest og gode intensjoner og med det sikre at begeret, en poetisk betegnelse for cenoten, aldri gikk tomt for vann. She-an gjentok og gjentok. Hun ville helst unngå å fremstå som glemsk og forvirret overfor sitt eget folk, men først og fremst måtte hun gjøre et godt inntrykk på sin tilkomne. Skulle han også tale? Mannen forsikret om at så ville skje, og hun måtte ikke snakke for fort, siden hver setning skulle gjentas av koret. Hun ville skjønne hvordan det virket når hun først kom i gang. She-an grep folderen og insisterte på å overta den slik at hun kunne øve litt mer mens hun ventet. Mannen likte det dårlig, men sa bare at hun ikke måtte finne på å lese høyt fra arkene der ute. Så forlot han stedet.
Teltduken over henne mørknet, og faklene ble tent inne i teltet. Ute var det ikke tvil om at folk begynte å samles; de hørte summingen av forventningsfulle stemmer. She-an gruet og gledet seg i likt monn mens røkelsen la seg tettere inne i teltet og gjorde henne en smule ør i hodet. Noen stakk til henne et beger, som hun igjen nippet til, redd for at hun skulle bli utidig beruset. En ung dame ilte til og rettet på sminken, mens en annen tok begeret tilbake. Lyden av flere horn flerret gjennom luften. Et langt støt… She-an fikk beskjed om at de skulle vente en stund, til de hadde blåst for andre gang, to støt og så, enda senere når de blåste tre ganger… Da var det tid for tjenestepikene til å gå først ut på plattformen. Selv skulle hun skride majestetisk etter når jentene var halvveis fremme ved kanten. She-an følte seg mer og mer nervøs, det var så mye å huske på! En dame lot henne snuse inn en behagelig røyk, som omga henne med et tynt slør av likegyldighet. Det gjaldt helt til de to pikene ble ført inn til dem. She-an trodde ikke sine egne øyne, ikke bare var de nakne, bortsett fra et slags hoftebelte i mosaikk, små flatslipte firkantede steiner i sort og hvitt annenhver gang… som såvidt dekket det de skulle… Neida, det mest oppsiktsvekkende var at pikene var malt, sminket fra topp til tå så hun knapt kjente den ene fra den andre… bortsett fra at en var kullende sort og den andre hvit. Håret var utslått på begge, og pyntet med utallige hvite fragmenter. Skjell, antok hun, fra kysten. De to kikket forstyrret fra den ene til den andre, for oppskremte til å feste blikket. Fire kvinner kom inn, to fra hver kant, og tok tak i armene deres. Raskt, og uten forklaring bandt de hendene bak på ryggen. Den ene skalv så hun ikke klarte å protestere, den andre klarte å få frem et par-tre ynkelig «nei».
«Hvorfor behandler dere disse pikene så respektløst?» spurte She-an. «De er ansatt ved hoffet, og er ment å følge meg under seremonien?»
En dame ilte til med denne suspekte røkelsen og stakk oppunder nesa på jentene.
«Ikke respektløst» sa sjefen med myndig røst, «tvert imot er det for å vise underverdenens gud respekt. Å vise at vi ikke er hovmodige, men avfinner oss med at vi alle er i hans makt.
At han står fritt til å skjenke oss av sitt livgivende vann, eller å gjøre med oss som han synes. Hun hørte en raslende lyd bak seg, noen kom inn med et langt slep av snorer og tøy med skranglende gjenstander festet inn i mellom. Alt var i nyanser av hvitt, men så kjente hun grepet bak fra. Noen tvang hendene sammen, på samme vis som med pikene, bortsett fra at de også hektet slepet fast til de bakbundne hendene.
«Dette sa damen, som tronte myndig foran henne, symboliserer det samme… men overfor din ektemann.»
«For noen bisarre bryllupskikker det må være der han kommer fra» sa hun, uten at ordene fikk den rette snert.
«Og din oppgave nå er å utstråle styrke gjennom svakhet. Husker du hva du skal si, nå?»
She-an vurderte å protestere, men nå kunne det ikke være stort flere tullete ideer igjen å komme med. Hun fikk heller fokusere på å te seg med verdighet den tiden som var igjen.
«Er min mann også bakbundet» spurte hun med litt større glød.
«Hysj nå. Du møter ham tidsnok.»
She-an innså at hun måtte konsentrere seg om ikke å snuble. Hornene gjallet igjen, en gang, to ganger… Jentene fikk en oppmuntrende dytt, signalet til å gå ut av teltet. En blomsterstrødd sti skilte folkemengden på begge sider, og førte dem rett ut mot plattformen, som var bygget ut over kanten av vannet. Folkemengden stirret på de to spøkelsesaktige jentene i taushet. She-an ventet i teltåpningen til også hun kjente en dult i ryggen. Sakte, sakte skred hun fremover mens slepet skranglet etter henne fra de bakbundne hendene. Fakkelbærere dannet sirkler; en omkranset cenoten, men det var flere lenger ut. Publikum stod mellom hver av de brennende ringene. En mystisk, dramatisk atmosfære hvilte over åstedet, men det var hun selv som hadde den sterkeste virkningen på folket. Alle var ment å forholde seg i taushet frem til den første offisielle talen, men hun hørte flere spontane lyder som uttrykk for beundring, og muligens også spenning. Selv speidet hun over mot plattformen på andre siden. Den var et stykke unna, men av antrekket gjenkjente hun sin far, flankert av She-ans mor, dronningen. Begge var iført kongelige, fjærprydede hodeplagg. Ellers så hun ministre, prester og utvalgte representanter fra de fornemmes rekker som fikk lov å sitte der. I midten og helt forrest stod en mann i sid kappe, og holdt med begge hender i en seremoniell stav. Også var han maskert, av alle ting! Hemmelighetsfull til det siste… men han virket i det minste som en stødig person, selv om han kanskje trengte å holde i den staven akkurat nå, for å stå oppreist. Hun skulle erte ham for det, om noen dager etter at de var blitt kjent med hverandre. Så snart hun skjønte om han tålte en spøk eller ikke. She-an var glad for å se ham. Alt hadde virket litt merkelig frem til nå. Hun trengte å vite at den mystiske brudgommen virkelig fantes. Nå ville hun gjøre en god figur! Hun så det da hun trådte frem på plattformen, hvordan fullmånen speilte seg i vannet. Månen nærmet seg sentrum av den runde flaten. Det gjorde den nok ikke hvert måne-løp. Astronomene var makeløse til å flette sirklene i hverandre, å beregne sånt.
Neida, brønnen var ikke tom, men vannstanden hadde sunket med flere meter. She-an stilte seg opp et stykke bak de to nakne jentene, slik hun var blitt anvist. Med kroppsmaling over det hele så de likevel «kledd» ut, og ingen ville vel kjenne dem igjen dagen etter. De virket ikke helt menneskelige der de stod, men det var vel også meningen. Friste underverdenens gud til å stikke hodet opp fra dypet og beære menneskene med sin gunst. Noe sa henne at det var en tullete tanke, men samtidig skremmende. Ypperstepresten steg fram, stilte seg på skrå foran hennes tilkomne og begynte på sin lange tale. Han ville vel nyte oppmerksomheten så lenge som mulig, så dette kom til å ta tid. Den faste innledningen og presentasjonen, og så var han i gang om guder og mennesker, forbindelser og ekteskap og viljen til å gi og ta og ha tiltro til hverandre. Om sirkler og linjer og forbindelsen mellom himmel og undergrunn, med menneskenes verden perfekt balansert i skjæringspunktet.
Månen nærmet seg midten… Antakelig ville han gi seg før den tid. Hun repeterte sin egen regle og sluttet å lytte, snart ville det være over… Snart skulle hun lære sin mann å kjenne, hun gledet seg til å møte ham… men alt var bedre enn å stå her på utstilling. Hun kunne tålt det, hadde det ikke vært for de bakbundne armene. Sikkert yppersteprestens ide. Hun tvilte på om kongen hadde sagt seg ening, antakelig hadde de ikke fortalt ham det. Men så var det til gjengjeld ting den innbilske presten ikke var klar over. Han stirret på dem alle tre, jentene og henne… Alt for lenge, før ordet var hennes. Innledningen, der det gjaldt å snakke sakte, høyt og tydelig. Hun skvatt da flere stemmer gjentok etter henne. Så husket hun, men bak den første rekken stod det flere som gjentok etter dem igjen. Et ekko bakover i folkemengden. Dette var lurt funnet på! Endelig en god ide blant alt dette tullet. Hun anstrengte seg ytterligere i neste setning, og ekkoet rullet nok en gang gjennom mengden. Selv de bakerste fikk høre. Siste setning døde ut og She-an så opp på månen. Den gjenspeilte seg perfekt mot vannet, som to måner i stedet for en. Himmel og undergrunn, og sirklene av fakler, menneskenes verden… Taushet. En magisk stemning, men så skjedde det noe. Ytterste del av plattformen knakk foran henne, og de to pikene falt ned i vannet! She-an stivnet av sjokket, og i neste sekund skar et vilt skrik opp mellom de stupbratte steinveggene, fulgt av et nytt som ble dempet av vannet, og neste og neste i kortere avbrutt når vannet fylte munnen deres. De var bakbundne, innså hun. Hvorfor… noen måtte jo stupe uti etter dem! Det varte ikke lenge, de tunge mosaikk-beltene trakk dem under, og det var ikke sikkert de kunne svømme heller. Stillheten lød faretruende, og en gryende skrekk fikk feste og krøp oppover, men hun brukte kreftene på å dempe følelsen heller enn å… Og så forsvant tribunen, faklene og menneskene ut av syne. Forunderlig lenge… nok til å ense at slepet flagret bak henne… før også hun fikk et ublidt møte med vannet. Hun sank nedover i mørket, men visste å holde pusten. Visste å spenne fra, hardt så kjolen revnet og hun brøt overflaten og gispet i seg luft. Menneskene eksisterte ikke lenger, nå gjaldt det å holde seg flytende. Hun enset knapt at et tynt lag av noe mer seigt dekket overflaten, hun la seg på ryggen og spente fra og når hodet sank for mye rettet hun seg opp, tro vannet og prøve igjen. She-an kunne svømme, og hun hadde ikke noe steinbelte som tvang henne ned. Hun nådde fjellveggen og presset seg inntil, sparket i fra det hun kunne mens hun gned håndleddene mot den skarpe steinen. Hun hørte noen rope et eller annet om at bruden ga seg over med stor verdighet, en stolthet for sitt folk. Nok til å gjøre henne rasende, mer enn redd. Så det var dette som skulle forestille «ekteskapet»! Men sånt skjedde ikke på disse kanter, i denne stammen drev de ikke med menneskeofring. Hennes far hadde sagt det en gang for mange år siden, og hun syntes det var for ekkelt til å spørre mer om hvem som drev med noe så avskyelig. Med unntak av krigsfanger og de verste forbrytere… She-an var ingen av delene. Faren hennes var kongen. Visste han om dette? Noen måtte komme og hjelpe henne, men frem til da skulle hun hjelpe seg selv… Repene løsnet, sikkert sammen med noe av huden, men det var av underordnet betydning… Nå var hun fri og kunne gripe tak i steinveggen. Den var ikke helt glatt, men umulig å klatre i. Noen kastet en fakkel i vannet, og ilden spredte seg over vannflaten. Olje, noen hadde helt olje i vannet. Ingen ulykke dette her… Det var en fascinerende effekt for de der oppe, vannet som ble til ild, som om fullmånen fylte hele overflaten i det øyeblikket da underverdenens gud skjøt opp og hentet sin brud. She-an brukte hendene til å dra seg under overflaten mens hun klamret seg til fjellveggen og holdt pusten til det ringte rundt ørene og brant i kroppen. Helt til ilden sluknet.
«Ekteskapet er fullbyrdet!» brølte ypperstepresten, og ekkoet spredte seg bakover i folkemengden. She-an var oppe igjen og brølte av sine lungers fulle kraft at det ikke var snakk om noe ekteskap. Det var ingen guder her nede og hun forlangte at de trakk henne opp øyeblikkelig! Problemet var at horn og trompeter gjallet i samme øyeblikk som presten hadde sagt sitt. Nye hornblåsere fulgte opp i sirklene bakover mens de fremste startet på nytt til det utgjorde et ekko av lyd blandet med rop og skråling fra folkemassene. She-an innså at hun måtte vente. Hun hørte en serie skjærende skrik, som hun antok måtte komme fra sin mor. Hva gikk det av faren hennes? Noe så uhyggelig som en sinnssyk folkemasse, som smisket og degget for henne det ene øyeblikket, og stirret lystent på henne det andre for så å glede seg over at hun lå her og plasket. Eller, de trodde vel hun hadde rømt avsted med guden her nede. Hvor dum gikk det egentlig an å bli? Trodde de hennes ånd skulle flytte inn hos guden? Hva skulle vel guden med ånden hennes? Og i så fall, trodde de virkelig at hun ville innynde seg der nede og se til at guden fylte opp vannbegeret deres?
«Jeg skal be den fordømte guden deres om å fylle vannet deres med piss» skrek hun. Det var godt å rope forbannelser over disse idiotene, det gjorde den mørke avgrunnen mindre skremmende. Men det var antakelig bare de aller nærmeste som hørte henne, prestene, foreldrene, ministrene, greit nok, det var deres plan. Folket var for dumme til å forstå noe som helst. Dessverre gjallet hornene på ny og overdøvet henne. De kom sikkert til å gjenta seg tre ganger… og etter det ville folk gå. Kanskje noen ble igjen og trakk henne opp når ingen så det? Kanskje den maskerte mannen fortsatt ventet på henne, at hennes ufrivillige svømmetur bare var en del av seremonien? Hun holdt inne med forbannelsene et liten stund, for å se om noe skjedde. Hornene blåste for tredje gang, og folket tok til å synge.
«Skal du ikke holde tale du også, far?» skrek hun i håp om å overdøve mengden. «Skryte av den offervillige datteren din? Eller har ypperstepresten forhekset deg helt? Kan du ikke sende meg hodet hans så jeg har noe å leke med her nede. Kanskje jeg kan kaste ball med guden deres? Hva tror du om det?»
Det var ingen som skulle gå derfra i troen om at prinsesse She-an møtte sin skjebne med verdighet. Ikke hvis hun kunne unngå det.
* * *
Månen gjorde sin ferd over vannspeilet. Over henne var alt stille. Hun fikk se når det lysnet, om det kanskje var noen lianer og vekster hun kunne klatre i, eller fremspring det gikk an å sette føttene i. Søsteren og mannen, de hadde også forlatt henne… Eller kanskje de var smartere enn henne, og skjønte hva som kom til å skje? Åh! Tenk om de lurte i krattet der oppe, i all hemmelighet. Hvis de slang ned en taustige og tok henne med seg til sin egen by ute ved havet? Kanskje moren klarte å snakke far til fornuft i løpet av natten… Kanskje hun fikk komme opp når det ble klart at guden der nede ikke satte pris på gaven deres, siden hun fortsatt kavet rundt på overflaten. Hun fikk øye på konturene av fakkelen de hadde kastet uti, og slapp bergveggen så hun kunne svømme ut og hente den. Ilden hadde flammet, men den var ikke helt utbrent. Fakkelen kunne hjelpe henne ørlite grann. Hun grep den og svømte tilbake til veggen. Slepet hadde hun også, men hva kunne hun bruke det til?
Hun gjorde alt for å holde tankene i gang, og slippe å dvele ved det uhyggelige dypet under henne. Det ville vært vanskelig å gjette at det gikk an å tenke på å sove, men da morgenen nærmet seg svømte hun rundt ytterkantene på leting etter et sted det gikk an å hvile. Hun fant et fremspring under vannflaten, et ingen hadde lagt merke til så lenge vannstanden stod høyere… Ikke stort, men nok til at hun kunne sette seg med overkroppen lent mot fjellet og duppe av noen øyeblikk mens tankene søkte etter gode minner, og mennesker hun kunne stole på. Hun fant minnene lett nok, men antok at de måtte være falske. Hyggelige og høflige mennesker hun hadde møtt opp gjennom livet? De var villige til å kaste henne i brønnen, alle som en. Eller å se en annen vei… Var ikke det enda verre? For disse måtte jo ha forstått hva som skulle skje. Det ville bli et mareritt uansett hvem hun drømte om… Helt til hun husket den vesle hunden hun hadde som barn, med gylden pels og frynsete ører. Han ville være med overalt, og gråt hvis han måtte være alene og han var morsom og likte å erte henne. Og hun hadde hatt en rød papegøye en kort stund, som hun valgte å slippe fri, men likevel kom fuglen bort til vinduet hennes noen ganger for å si hei. Bokstavelig talt, han hadde lært den å hilse. Det var det som var «offer» tenkte hun. Å slippe noen fri… og å vende tilbake frivillig. Menneskene var opptatt av regler og tvang og plikter. Hun drømte om den røde papegøyen der den fløy over himmelen, og den vesle hunden som sov i sengen sammen med henne. Hvis hun ble til en ånd, da skulle hun sveve ut og leve blant dyrene… fly over trærne. Ikke om hun skulle gjemme seg nede i undergrunnen. Hun skulle hjelpe dyrene, hviske dem i øret når menneskene nærmet seg med giftpilene sine. Løsne repene til de som stod bundet, blåse overende gjerdene… Utforske fjellene og havet, sveve som en fugl, svømme blant fiskene. Hun skulle reise helt til landene der vannet ble til sand og stein og tilbake til vann. Tenk om det kunne blitt til stein her! Da skulle hun bygget en trapp og klatret opp!
Solen stekte så det var rent ubehagelig, men bergveggen på motsatt side lå i skygge. Hun vurderte å svømme dit, men ombestemte seg. Solen ville flytte seg snart nå… Om natten var stjernene tent, på en rund skive over henne, omkranset av mørke. She-an foretrakk å sove, for drømmene ble stadig mer livaktige, mens det hun så i våken tilstand var tilsvarende uvirkelig. Mon tro om det gikk an å reise helt til stjernene?
* * *
Kong To-clan hadde ikke klart å tenke lenger enn til at dagen måtte komme. Det stod ikke lenger på ham, ikke når de var kommet så langt i forberedelsene. Hvis presteskapet og ministrene spilte folket opp mot kongehuset, da kunne hans egne dager være talte. Ikke at det ville vært så farlig etter det store nederlaget han selv var nødt å sette i scene. Hans indre var som en ødemark, men han hadde tross alt en større familie. Thii, og den vesle sønnen.
Hans kone sa det selv. Hun ville hoppet i brønnen etter datteren, hadde det ikke vært fordi hun måtte sette den vesle gutten høyere enn seg selv. På et vis sa hun at hun ønsket å leve. Og gutten deres fortjente en barndom. Arkitekt-enken var fantastisk, hun kom opp og holdt Thii med selskap, uten å stille spørsmål. Hun forstod, om ikke alt, så i alle fall hvordan det var å miste en man var glad i. Cenoten var strengt bevoktet. Ingen fikk passere sperrene. Ingen fikk lov å se over kanten, men ryktene svirret om at prinsessen hadde forbannet hele byen og nektet å ha noe med guden å gjøre. Nå skjedde ikke dette før utpå dagen, så seremoniene ved Slottet og pyramiden hadde gått som planlagt. Spesielt det som skjedde ved pyramiden hadde vært vellykket. Fakkelbærerne snodde seg i spiraler opp mot toppen og spredte ekkoet av talen nedover rekkene og videre blant folket, og blandet seg med den diskrete men likevel insisterende vislingen fra hundrevis av rasleinstrumenter. Mannen og kvinnen som faktisk giftet seg der oppe hadde visstnok vært svært engstelige for at de skulle lide en tilsvarende skjebne som kongsdatteren, men de hadde ikke trengt å uroe seg. Brudgommen hadde forøvrig stått der i god tro, ved cenoten. Blikket bak masken var ikke vendt mot To-clans datter. Neida, inntil det uventede skjedde hadde han ikke hatt øyne for andre enn sin egentlige brud, som forøvrig var å anse som en av byens mest fornemme piker. Hans tilkomne var strategisk plassert blant en rekke damer av fin familie og satt på plattformen vis-a-vis ham selv, og forøvrig like bak kongsdatteren i det sistnevnte fremførte sin hyllest. Også bruden hadde båret maske. Maskenes utforming, og likeså brudeparet selv, representerte aksen øst-vest. De var skumringstimen, og midtpunktet i solens evige bane. Natt og dag, øst-vest, himmel og undergrunn.
Den andre dagen fikk To-clan en av vaktene til å snike seg bort til cenoten slik at han selv kunne få fred i sinnet, i vissheten om at She-an var gått bort. Dessverre kom han tilbake og meldte at kongsdatteren hadde funnet en hylle, et par håndsbredder under overflaten, og at hun var i live. Hun satt med ryggen mot veggen, og nei, hun hadde ikke sett ham.
Tanken på at hun fortsatt led, var nesten ikke til å holde ut. Men hva ville hun tro om han, om han så skulle klare det umulige, å smugle henne ut? Hun ville for alltid forakte ham, og aldri kunne vise seg for folket. Skulle hun da leve i skjul, i kjellerne på slottet resten av sitt liv? Han visste han burde gjøre noe, men forstod ikke hva det kunne vært. Neste dag kom vakten igjen. She-an var fortsatt i live, men svak og ille tilredt av… To-clan avbrøt med en håndbevegelse… og nei, han hadde ikke gitt seg til kjenne. Men, fortsatte vakten, han hadde kastet ned noe frukt til henne. Og nei, han ble ikke igjen for å se om hun spiste den.
* * *
På dag fire vendte Sar’ok tilbake. Han kom ikke alene, og heller ikke i noe offisielt ærend. En budbringer ba To-clan møte svigersønnen ved det nedlagte steinbruddet. Kongen stod fritt til å ta med inntil ti vakter. Sar’ok hadde uansett flere, og hvis noe tilstøtte ham ville bystaten hans erklære krig. Det første svigersønnen ville vite var naturligvis om de hadde utsatt Mai sin søster for den grusomme skjebnen de fryktet, eller om det fortsatt var tid til å endre planene. To-clan innrømmet at ja, ofringen var gjennomført, men She-an hadde vært i live, om enn i forkommen tilstand senest i går.
Kongens egne vakter omringet fortsatt cenoten, men på så langt hold at ingen av dem kunne se hva den skjulte. Ingen andre slapp til, og bare en av dem kjente sannheten. Da To-clan, Sar’ok og ti av hans menn nådde frem til kanten kunne de se at She-an hadde spist frukten hun hadde fått, men likevel valgt å la sin ånd slippe fri. Ansiktet var vendt mot himmelen, og ikke mot undergrunnen. Sar’ok var rasende, naturlig nok, også på seg selv. En dag tidligere, og de to søstrene kunne blitt gjenforent ute ved kysten og hatt et lykkelig liv! Nå var bare et tomt skall tilbake der den livsglade, rappkjeftede, smarte og svært vakre unge kvinnen hadde hatt tilhold. Og han betenkte seg ikke på å minne To-clan om at han med denne tankeløse handlingen også hadde robbet seg selv for fremtidige barnebarn, og Sar’oks egen familie for nære slektninger. Sar’ok snakket om de ufødte barna, de som ventet på tur i tidens dunkle mørke og nå ble utestengt fra livets gave. Han foraktet den mannen han tidligere hadde beundret så høyt, og en kort stund mestret han verken ord eller tanker… Der, ved kanten av cenoten, ga han uttrykk for det han trodde ville ramme hardest… men To-clan godtok likevel svigersønnens avsluttende krav; at Thii og den vesle gutten fikk reise med ham til kysten.
* * *
Thii ville ikke sette seg til doms over sin mann, for hun var ikke uten skyld selv. Men hun ville ikke makte å bo i denne byen, ikke nå når hun visste det fantes et alternativ. To-clan skulle selvsagt få møte sønnen når han ble eldre, og eventuelt høre om han kunne tenke seg å overta tronen etter sin far. Mens de diskuterte Sar’oks forslag falt det et voldsomt skybrudd ned over byen. Folk løp ut i gatene og ropte at de var bønnhørt og at prinsesse She-an hadde berget dem. Sar’ok mumlet at det var da brønnen som skulle vært hennes domene nå, ikke himmelen, men ypperstepresten utnyttet selvfølgelig situasjonen for det den var verdt. Bryllupet bar allerede frukter! Bystaten var reddet. Ikke lenge etter meldte han seg på slottet, klar for å koordinere morgendagens formelle uttalelser. To-clan gikk med på å møte ham, mens han forklarte svigersønnen at han hadde lovet sin datter å jage den tullingen langt ut i jungelen etter at hun var «reist». …Og det ville han gjøre også, en gang. Men han orket ikke planlegge noe akkurat nå. Tiden var ikke inne. Skaden var alt skjedd og folket hans trengte å holde optimismen gående.
Så snart ypperstepresten forlot slottet, tøylet Sar’ok sine egne tanker og satte seg i et mer formelt møte med To-clan. Han hadde fått instrukser av oppsynsmannen og forklarte hva som trengtes for å rydde steinbruddet. Alle massene måtte opp, og med mindre undersiden av taket hadde kollapset videre innover i de underjordiske gangene var det en viss sjanse for at forbindelsen til cenoten ble gjenopprettet, til at vannmagasinet fyltes på nytt. Eventuelt kunne de forsøke å henlegge brønnen der ute og etablere rutiner for å frakte vannet innover. Det betød at byen måtte utvides i den retningen, men det fant de sikkert ut av etter hvert. Ingenting var garantert å virke. Og Sar’ok skulle ha seg frabedt at presten påtok seg æren for dette også. To-clan ville forøvrig trenge å mobilisere alt han hadde av arbeidsføre menn hvis prosjektet skulle lykkes. Han kunne jo alltids si at det var She-an som var kommet til ham i en drøm, med de samme instruksene. Da stilte de nok opp!
* * *
Rett før soloppgang fikk de ved hjelp av Sar’oks menn til å løfte skallet etter den unge prinsessen over i en kiste. Kisten ble båret gjennom byen og satt til hvile i en tung sarkofag i nederste kammer under den uferdige månepyramiden. Hvis noen skjønte hva som skjedde, så brød de seg ikke om det. Regnet var jo kommet, og om prinsessen var gift i ånden eller i sitt legemes form spilte mindre rolle. Da følget kom ut så de en rød papegøye fly i sirkler over pyramiden, akkurat lenge nok til at de lurte på om det var et tegn, men uten å kunne si det for sikkert. To-clan fortalte Sar’ok om den fuglen prinsessen hadde sluppet fri. Så jo, han kunne fortelle Mai at det hadde vært et tegn. Hun kjente historien fra før, tilføyde han.
«Det vil hun like å høre» innrømmet Sar’ok. «Søsteren gjemmer seg ikke i undergrunnen, hennes ånd flyr høyt mot himmelen.»
«Men noen må leve i undergrunnen også» erkjente To-clan.
«For balansens skyld» istemte Sar’ok.
«Ja. Sånn må det bli. For balansens skyld…»
SLUTT
Disclaimer: Illustrasjons-bildet ble tatt første gang jeg besøkte Chichen Itza i november 2001. Fortellingen kan nok være inspirert av tanker jeg gjorde meg den gang. Temaene jeg beskriver regner jeg imidlertid som allmenn-menneskelige, med små og store variasjoner. Handlingen og reaksjons-mønstrene er almengyldige og ikke reservert noen bestemt kultur, folk, enkeltindivider, tid eller sted.
