Sannhetens koordinater

Sannhetens koordinater

Av Annette Torklep

«…If there is anyone present who may show just and lawful cause…»

Timen var blitt til minutter… Kirken med de fullsatte benkeradene, paret fremme ved alteret og tilsist presten selv, alle syntes fjerne og langt fra hans egne tanker. Alt handlet om dette ene, valget han kunne ta, burde tatt eller latt være… Nei, han gjorde aldri slikt, men sekundene tikket til hodet føltes som en white out, av tåke og bomull. To speak or not to speak – han var inne i en sky, omgitt av ordene speak now, speak now, speak now… Han hadde allerede trukket pusten, godt inn. Alt han trengte å gjøre… «or forever hold… their peace».

* * *

Det føltes om å ha vunnet i lotteriet, der han manøvrerte den nye, men også gamle Cadillac’en tvers gjennom byen. Snart hadde han distanse til de velfriserte hagene og de lett vulgære husene, omkranset av høye gjerder. Trafikken gikk likevel tregt, med tilløp til kø. Sander fant det vagt urettferdig, nå når han endelig hadde fått tak i en slik bil… familiens eget kjøretøy den gang han var en ung, bekymringsløs gutt. Han følte for å fortsette ut mot ørkenen, å se de andre kjøretøyene forsvinne til høyre, den ene avstikkeren etter den andre, helt til det bare var ham selv og dette himmelblå kjøretøyet på en sparsomt trafikkert Interstate. Sander sjekket om radioen virket. Av alle ting hadde han ikke tatt seg bryet… Joda.

«Oh, so you’ve got a car?» spurte en kvinnestemme. Uff, ikke den tenkte Sander… han likte ikke sangen, og spesielt ikke i dag. «That don’t impress me much» meddelte hun.

«Jeg prøver ikke å imponere deg heller. Innbilske kvinnfolk!»

Han snakket høyt til en likegyldig radio. Det ville vært barnslig å skifte kanal, eller slå av radioen. Men Sander var barnslig. «Å, ikke vær barnslig». Nå kom det fra hans egen hukommelse. Han hadde hørt setningen ofte nok, inntil for et år tilbake. Nå var det bare et ekko. Sander slo av. Det ble stille i bilen.

Just me and my cat and my blue Cadillac.

Trafikken gikk sakte nok til at han kunne tromme på rattet. Jo… nikket han… Det var rytme ute og gikk. Just – me – and-my-cat – and my blue – cadillac.

Bilen hadde stått trygt og velholdt i en garasje i et tiår eller to, kanskje tre… et samlerobjekt, eller investering, som med et gikk over til å bli en plasskrevende gjenstand i et arveoppgjør der alt dreide seg om penger. Sander hadde dårlig samvittighet, dels fordi han måtte betalte en høyre sum enn han hadde råd til, og dels fordi han ikke hadde et godt hjem, nærmere bestemt garasje, å tilby. I et kort øyeblikk ante han den gamles sjel, sittende i baksetet med en misbilligende mine.

«Sorry gamlefar» snakket Sander, «det er min doning nå».

Gamlefar svarte ikke.

«Du vet… du kan ikke bli med dit jeg skal…»

Litt senere var han alene igjen. Alt var som det skulle. Just me and my cat – and my blue Cadillac… Ta, ta – ta, ta, ta – ta, ta, ta – ta-ta-ta.

Hvor skulle han egentlig? Sannheten var at han skulle ingen steder. Eller, nesten ingen steder. Til noen helt tilfeldige koordinater i en asfaltjungel av lave forretningsbygg omgitt av brede gater. De få grønne vekstene kjempet en nesten håpløs kamp mot hete og vannmangel. Folk i området kunne ikke noe med grønne vekster. Hvis noen var slik anlagt, da flyttet de ikke hit. Sander svingte inn ved bruktbilbutikken. Lange rekker med triste, annenrangs kjøretøyer. Overgitt av sine gamle eiere, men fremdeles noenlunde velholdte og ikke riktig klar for skraphaugen. Det hendte han tok i et tak og hjalp til i butikken, men uten noen fast avtale. Stedet var eid av en kompis, en fyr han hadde spilt i band med ti-femten år tilbake i tiden. Han gjorde det noenlunde bra, faktisk. Bra nok til å flytte til et hus med plen og vannspreder. Nok til å starte et familieprosjekt og leve tålelig respektabelt. Sanders fikk kjøpe ungkarsleiligheta hans billig. Den befant seg rett over sjappa og kunne nås innenfra, men han foretrakk den lealause metalltrappa for kortenden av huset. Just me and my cat and my blue Cadillac – I went back to my shack ’cause i aint going back. Rytme, men ingen melodi…

Katten kom imot ham da han låste seg inn. Glad for å se ham, med halen til værs… men også med avmålte bevegelser og et ubestemmelig, anklagende blikk.

«Du har vært lenge borte. Hvorfor tok du meg med hit? Hvorfor kan jeg ikke gå ut? Og hvor er…»
«Jeg er lei for det, SandyCat, men det var nok heller hun som forlot deg. …Sorry, men det virket som den nye kjæresten hennes var allergisk.»

Han hadde ikke akkurat katt-nappet noen. Leiligheten ble opplyst av en skrå lysstråle fra vinduet, som også virket som en spot på små støvkorn i rommet. Sovesofaen var uoppredd, og i samme nyanser som resten av værelset, innredet i sandfarger og blek-brunt, men ikke på en elegant måte. Han hadde satt igjen en kvartfull literflaske med cola på salongbordet, sammen med et par ølbokser og diverse papirer… Men ingen skitne tallerkener. Så langt var det ikke kommet, at han ikke orket å bære oppvasken ut på kjøkkenet. Back to my shack. Han åpnet en boks kattemat og satte til SandyCat, og skiftet ut det lunkne vannet i drikkeskålen. Så grabbet han en ølboks i kjøleskapet og dumpet ned foran fjernsynet, men uten å slå det på. Han skulle vært glad, og feiret kjøpet. Det var ikke gjort i en fei å finne en slik bil. Han hadde forhørt seg med mannen i bruktbilsjappa, han hadde satt inn annonser og søkt på Internett, og da han omsider kunne betalte for vidunderet hadde han brukt penger han egentlig skulle spart nå som han var uten fast arbeid. I det minste burde han hatt noen å vise den nye, gamle bilen til. Butikkeieren kom selvsagt til å beundre doningen når anledningen bød seg, men noe mer kunne han ikke håpe på.

Litt senere lå han på sofaen, men bare fordi det rimte. I laid down on my back. See my life on a rack… Var det fortsatt rytme, eller ble det bare dumt? Fem minutter senere satt han oppreist og skriblet på papiret, trommet på bordet og forsøkte å finne en slags melodi. Han mumlet fortere og mer intensivt, for å teste om det kunne duge som rap. I så fall måtte teksten settes inn i en større sammenheng, nok til å fremføres med ektefølt sinne. Men Sander var ikke sint, knapt nok engasjert. Han lente seg tilbake og ergret seg over at ølboksen var tom allerede. Han hadde ikke planer om å drikke seg full i et anfall av selv-medlidenhet. Selvfølgelig ville han gjerne feiret nyanskaffelsen på ordentlig vis, men når ikke det var et alternativ, da fikk det heller være.

Tvert imot tenkte han å varme en middag før det ble aktuelt med mer drikke, men ingen av delene skjedde før han fant ut av denne regla. Det trengte ikke være de spesifikke ordene, men han trengte et utgangspunkt. En start for å overbevise seg selv om at han ikke var en døgnflue når det gjaldt å skrive tekster. Han fikk fortsatt inntekter av det eneste lønnsomme som kom ut av bruddet med eks-kjæresten, hvilket vil si en pinlig avslørende sangtekst som havnet på repertoaret til en ikke helt ukjent sangerinne… Som heldigvis annonserte høyt og lavt at sangen omhandlet om hennes eget havarerte forhold. Pengene fra sporadiske skrive-oppdrag og tidvise vakter i bruktbilsjappa holdt sånn noenlunde til faste utgifter, men ikke riktig til forsikringer og helsetjenester og denslags. SandyCat satt i vinduskarmen og stirret vekselvis ut av vinduet og bort på ham. En gang hadde han satt vinduet på en aldri så liten gløtt, og funnet katta i ferd med å skvise hodet ut gjennom åpningen. Hadde hun virkelig tenkt å hoppe flere meter rett ned i asfalten?

Han ropte katta over i sofaen, og hun gjorde som han sa. Ble liggende og se på ham, uten å male. Samme blikket som samboeren, når han tenkte etter. Nesten så det gikk kaldt ned over ryggen på ham… Fordi han ikke hadde innsett det før nå. At det gav nøyaktig den samme, ubestemmelige følelsen av at alt tilsynelatende var bra, men likevel ikke. Det var alltid noe han burde forstått, noe han skulle hatt dårlig samvittighet for, noe usagt og dertil så diffust at han ikke engang klarte å formulere et spørsmål om hva som var gærent. Etter noen år hadde de gått lei av dette skuespillet. Katta derimot, var unnskyldt. Sander trodde han forstod hva katten prøvde å si. Hun var en katt og han var et menneske, så det skulle bare mangle at han ikke prøvde. I det minste…

«Miao» sa katten, ut i luften. Ikke direkte rettet mot ham. Så ble hun stille igjen, lot ham vente i uvisshet på det neste «miaoet»…

Just me and my cat and my blue Cadillac… aint going back, shack, rack. Kunne han huske å ha hørt en lignende rytme? En tilsvarende måte å uttrykke seg… Han slo mot bordet, flyttet fingrene i ulike mønstre… mønstre… mønstre… ruter. Jo!
«It’s a drag, it’s a bore, it’s really such a pity to be looking at the board not looking at the city…»
Fra Chess, Abba-musikalen, eller… han måtte stryke band-navnet. Det var de to gutta som hadde skrevet teksten og det hadde ikke noe med pop-gruppa å gjøre. Melodien passet selvfølgelig ikke, men oppramsingen var ikke helt ulik. Hvilket viste at hans eget spede forsøk kunne fungere i en sang. Han kunne skrive en barne-sang om så var. Det ville ikke bli noe plagiat… langt mindre enn Madonna da hun sakset uhemmet fra den Abba sangen. Vel, populærmusikkens førstedame hadde sikkert spurt om lov. Han visste bare at Madonna hadde en hit som hørtes omtrent lik ut som en mye eldre Abba-låt, og nå kunne han ikke huske navnet på noen av dem. Men Chess, den husket han. En tilfeldig musikal, hadde han først tenkt, helt til han fikk se et ulovlig video-opptak av en forestilling, og innså det geniale i oppsettet. Hvordan sirklene flettet seg inn i hverandre. Først den lille sirkelen, parforholdene, ekteskapet, familien og intrigene som utspant seg i den private sfære. Dernest den offisielle, eller burde han sagt formelle sirkelen. Turneringene, personlighetene og selve spillet, brikkene som foregikk på brettet. Tilsist var det den verdensomspennende sirkelen. Stormaktene, politikken, prestisjen og det menigmann aldri fikk vite. Spillet bak spillet.

«Not looking at the city…» Sander kunne ikke hjelpe for det, selv om det kjentes manisk. Eller, hva visste han om hvordan det kjentes å være manisk? Men han gikk faktisk bort til vinduet for å se på utsikten. Solen skinte med uforminsket styrke og spilte i tusen glitrende, fargerike vimpler strukket i snorer over rekkene av parkerte bruktbiler. Skjærende rosa og blå trekanter som såvidt leet seg i den stillestående heten men likevel skapte en illusjon av vind når lyset spratt som nanoskopiske ping-pong-baller frem og tilbake. De utgjorde det eneste fargerike innslaget innenfor kvadratet av en amerikansk mile, eller mer. Et halv-vissent palmetre ved innkjørselen visste ikke om det var bryet verdt å skape seg en eksistens her i dette asfalt-riket. I fjor hadde det vært to av dem. Hvis trær kunne drømme, ville det drømt om fuktig sand og en mild vind fra havet.

«Miao» sa katten.

Sander flyttet en boks ferdig-mat fra kjøleskapet over i mikro-ovnen, til seg selv denne gangen. Han ventet til det sa «pling» før han tok en kald liter-flaske med cola, brakte maten over i stua og slo på fjernsynet. Han zappet til han fant et program som inneholdt palmer og sandstrender. Bare man zappet lenge nok kunne man finne hva som helst. Han hadde flaks. Det var en kriminalserie fra Hawaii, en ti år gammel reprisesending, og den begynte akkurat nå. Sander lurte på om han selv befant seg i en sirkel. Han brukte første reklamepause til å tenke grundig etter, uten å finne noen sammenheng. Han var i en rute og forble et element for seg selv. I neste reklamepause slo det ham at han ikke hadde sett i postkassen på flere dager. Der var aldri annet enn reklame, kanskje en regning en gang iblant, men ingen av delene var spesielt interessante. Straks episoden var avsluttet svitsjet han av fjernsynet og gikk ut i postkassen. Han rasket til seg favnen full av det sedvanlige reklamepapiret, men midt opp i det hele stakk det ut en hvit konvolutt, som et egg i et rede. Et brev. Han tok papirene med inn og strødde dem utover bordet. Så kastet han plastikk-emballasjen som for litt siden hadde inneholdt middagen og gikk tilbake og stirret på posten enda en gang før han sprettet konvolutten. Inni lå der et pastellfarget kort. Noe bryllups-greier? Ja…vel. Men han kjente da ingen som skulle gifte seg? Det var definitivt en invitasjon og et bryllup, bortsett fra at det ikke holdt noen mening for ham personlig. En kirke og en dato og to fornavn, Mathew og Mandy. Sander sjekket konvolutten, men det stod vitterlig hans navn og adresse. Ingen avsender.

Han ringte søsteren sin to stater lenger nord. Om hun hadde fått invitasjon, eller hørt om noe bryllup? Nei, det hadde hun ikke …men etter en pliktskyldig ordveksling om forskjeller i temperatur og klima mellom stedene der de bodde, husket hun at Sander hadde hatt en barndomskamerat de kalte for noe på «M». Kunne det være samme person? Sander hadde ingen anelse, men forsøkte å sortere ut navn som begynte på «M» fra mengden av mer eller mindre flyktige barndomsminner.

Søsteren spurte om de kom til å se hverandre til Thanksgiving. Sander svarte ja. Heldigvis lå sammenkomsten et halvt år frem i tid, og det var alt for tidlig til å komme inn på detaljene. Bryllupet derimot, var om måned. Egentlig var det ikke så dumt når han tenkte over det. I voksen alder ble det vanskelig å foreslå tilfeldige treff med gutta, og å ta initiativ og arrangere et venne-party var så godt som utelukket. Klassekameratene reiste hjemmefra for å studere, og deretter skulle de sikre seg jobber, finne en partner og kjøpe hus. I disse dager var det nok andre ting de prioriterte høyere enn å puste gnister i gamle vennskap. Arrangementer tilknyttet førskoler, barnas fritid og egne karrierer… nye kompiser og venne-par, alt ble hentet fra disse nyere sjiktene. Sander håpet på en storstilt feiring, med masser av gjester og musikk ut i de små timer. Impulsivt ringte han til kompisen, han som velvillig hadde solgt ham leiligheta. Han var også den eneste han hadde holdt kontakten med etter at bandet gikk i oppløsning og han selv solgte gitaren i protest. Joda, kameraten var også invitert, men tilføyde han måtte ta med kona si. Det hørtes nesten ut som en beklagelse. Fyren skjønte det selv, og ble merkbart ille til mote. Sander fikk ikke anledning til å stille spørsmål om brudeparets identitet, og det ble heller ikke mulighet til å fortelle den andre glad-nyheten; at han omsider hadde sikret seg et eksemplar av den bilen de hadde snakket om…

* * *

Neste morgen var tiden inne for den første offisielle «joy ride». Sander var tidlig oppe, som om han hadde det travelt og skulle rekke noe spesielt denne dagen. Katten fulgte ham med blikket, hver eneste bevegelse. En hund ville vært spørrende, stilt seg ved døra og spurt om de skulle finne på noe morsomt sammen. Katten tok det for gitt at det ikke var noe alternativ. Hun stirret anklagende på ham, uten at Sander kunne forestille seg hva det var meningen han skulle gjøre. Han hadde stukket innom et omplasserings-senter da han først kom hit, med planer om å hente hjem en tilfeldig, vanskjøttet kjøter… og hadde ikke forestilt seg at jenta i resepsjonen skulle utsette ham for rene kryssforhøret – og deretter avslå forespørselen! Hun serverte en lang og slepende setning der hun forklarte at han ikke hadde noen bakgård, eller partner eller jobb… «Tid» hadde han svart, «jeg har tid.» Men «tid» stod visst ikke på skjemaet hennes. Hadde han visst det, så skulle han hentet seg en før han flyttet, mens han fremdeles bodde i huset med bakgård. Disse folka ville la bikkjene bli stående i de trange båsene, til og med ta dem av dage, heller enn å tiltro ham å bringe med en av dem tilbake til leiligheta. Avslaget hadde vært overraskende og opprørende, men egentlig like greit når han fikk tenkt seg om. Katta hadde neppe likt å dele husvære med en hund.

«Miao» sa katta. Det var som å vente på at kranen skulle dryppe. Du visste at det kom, men aldri nøyaktig når. Det kunne gå et halvt minutt, eller en time. Katten var lysebrun med mørkere striper, og litt hvitt på potene. Øyne var gule, i omtrent samme farge som pelsen. En helt vanlig katt, et halvvilt dyr som var lut lei av å sitte innesperret mellom disse fire veggene. Javel, så skulle han ta katta med seg og late som det var ei bikkje! Han grep dyret under armen og låste døra med den ledige hånda. Right on track…. Eller, kunne han egentlig bruke ordet «skinner» – i så fall måtte det skje i en helt klar overført betydning. Me and my cat in a blue cadillac. Track? Track? Track?

Nå gasset han på og kjøre fortere enn verset han diktet. Hvis han ikke hadde lovet å passe butikken i morgen, da skulle han kjørt hele veien til Vegas… men det kunne han selvsagt gjøre en annen dag. Bilen var ikke like rask som de nyere modellene, men fløt jevnt bortetter veien. Det var jo det han ville, som om han på et vis hedret barndomsminnene ved å kjøpe en maken bil, helt ned til den himmelblå fargen og de kremfargede setene. Han måtte innse at det selvfølgelig ikke kom til å skje. Han ville ikke få tilbake så mye som et sekund av barndommen, eller sin far. Virkelig ikke! Det var like fånyttes som når eks-dama bestilte tenåringsklær fra handlekataloger. Hun fikk varene levert på døra, bare for å klage på at plaggene var flere nummer for små og at størrelsene var mindre enn tidligere. Sander klarte aldri å forstå hvorfor hun bestilte dem i første omgang, og hvorfor hun klaget i etterkant. Hadde de levd et sted i utkanten, ja, men dengang bodde de fem minutters kjøretur fra nærmeste kjøpesenter. Han visste aldri om det var en spøk da hun snakket om at størrelsene var tilpasset damer fra andre deler av verden, eller om hun næret en genuin tro på at hun og klesplagget ville justere seg etter hverandre slik at hun på magisk vis ble seende ut som modellen på bildet? Å svare noe fornuftig var utelukket, og å si noe dumt ble feil det også. Han hadde prøvd, en gang, og sagt at hun så ganske normal ut og ikke trengte å bekymre seg. Vel, det gjorde han den ene gangen… Men å snu ryggen til og si ingenting, det var i alle fall galt!

Men han og bilen, de passet hverandre! Han var ikke like sprø som eks’en, tross alt. Kanskje de der hjemme likevel mistenkte at noe var galt, men han trengte bare litt tid. Hvis han startet med bilen, så kanskje dette andre kom senere og bygget en mer forståelig ramme om tilværelsen? Hva nå det skulle vært… Sander kjørte til han kom til en bensinstasjon med beliggenhet omtrent midtveis i ingensteder. Han gikk inn og bestilte en pølse med all slags tilbehør og noe å drikke mens han vurderte om han skulle sette seg inne eller innta lunsjen i bilen. Han bestemte seg for det siste alternativet, og lirket opp døra mens han presset begeret med mineralvann inn mot midjen og ble møtt av en gulbrun kanonkule i rasende fart. Drikken deiset rett i asfalten og sprutet i alle retninger mens katta fortsatte over plassen, rund hjørnet og ble borte på baksiden av bygningene. Enda bra den ikke sprang rakt ut på Interstate’n. Sander tok en bit av pølsa og la den på dashbordet før han sprang etter katta. Den måtte ha planlagt dette, ligget i bakhold og spent alle muskler i et eneste stort sprang.

Sander ropte og lette blant søppelkasser og metallskrammel. Han gikk ut i ørkenen, men ikke veldig langt. Det nyttet ikke å finne ei katt som ikke ville bli funnet. Bedre å bli værende i området og rope diskret i håp om at dyret skulle ta til vettet. Hun lå sikkert gjemt her et sted. Det var bare å vente. I starten var han mest ergerlig. Hygge-turen ble ødelagt av den forbaskede katta! Da sola krøp lavere på himmelen så han seg nødt til å melde fra inne på stasjonen. Han noterte telefonnummeret og fikk unggutten bak disken til å teipe det lett synlig på skapdøra bak disken. Aller nådigst fikk han også lov til å feste et oppslag i vinduet ved inngangsdøra. Gutten utleverte et ark og en penn. Sander skrev tekst på begge sider av arket… Og gutten fulgte etter mens han redegjorde for alle krypene Sander risikerte å møte hvis han begav seg ut i ørkenen for å lete.

Sander satt lenge i bilen og stirret tomt fremfor seg. Han kunne ikke bare reise i fra SandyCat? The cat? Aint coming back… Eller kanskje det var nettopp det den ville prøve på? Å gå flerfoldige mil gjennom ørkenen i retning hjemlige trakter. Huset der den var overbevist om at alt fortsatt var som før. Henne, selvfølgelig, men også nabokatta, som pleide å hoppe over gjerdet og komme på besøk… Stedet der den kunne kjenne svalt gress under potene og sitte og kikke på fuglene oppe i treet. Ørsmå gleder han ikke hadde vært i stand til å gi. SandyCat ville heller dø ute i ørkenen enn å bli med tilbake til leiligheta.

* * *

Han ringte bensinstasjonen sent på kvelden og han ringte neste dag etter jobben og morgenen etter. Så kjørte han tilbake for å lete. Det var ingen rytme i verset lenger. Neste steg var å kontakte paret som hadde kjøpt huset deres og forklare problemstillingen. De hadde ikke sett noen katt, hevdet de. Sander orket ikke forklare hvor lang strekning katta egentlig trengte å forsere, bare minnet om at det kunne ta litt tid. Paret var forsåvidt sympatiske, og lovte å ringe hvis de så en katt som passet med beskrivelsen.

Så fant han et nytt brev i postkassen. Merkelig, bare en uke siden sist. Men det første hadde jo ligget noen dager før han fant det. Kjente han flere som skulle gifte seg? Tanken virket forlokkende. Kunne han se frem til en sen-sommer med utstrakt sosialt samvær og velsmakende menyer som de respektive brudene hadde brukt det siste året på å komponere? Skulle han innta mat og drikke de forhandlet seg frem til under lange samtaler med konsulenter og ambulerende kokker? Sander sprettet konvolutten straks han var innenfor døra. «Avlyst» stod det, og «beklager å melde». Neivel. Da ble det ingen fest.

En uke senere lå det et tredje brev i postkassa. Noen drev ap med ham? Ingen avlyste et bryllup, for senere å beklage og forvente at alt likevel gikk etter planen? Kanskje, hvis det var snakk om en mindre hendelse, noe som ikke fikk den betydningen brudeparet først hadde fryktet. Likevel stod ingen ting om årsaken. Sykdom, kanskje… Krangel, eller nerver. Hva som helst. Han ble gående rastløs omkring i leiligheta, usikker på om han burde rive invitasjonen i fillebiter.

Ved første anledning forsøkte han å fritte ut bruktbil-selgeren om hva han eventuelt husket om deres felles barndomsvenn. Sander passet ham opp inne i butikken, hvilket ikke var uvanlig. De ble stående og prate, jevnlig avbrutt av innkomne telefoner og påfølgende notater. Han fikk vite hva brudgommen het til etternavn, men ikke stort mer. Nok til å slå opp i telefonkatalogen. Senere på kvelden, og etter flere forsøk, fikk han en mann på linja.

«Eh hei, dette er Sander Buckley som ringer. Snakker jeg med…»
«Mathew Core, det stemmer.»
«Si meg, har du sendt meg gjentatte invitasjoner og avlysninger til et og samme bryllup?»
«Åh, ja. Beklager, men det var litt vanskelig å få alle bitene til å passe…»
«Okei, for jeg begynte å lure på om…»

Sander ombestemte seg. Han ville ikke si det, at han lurte på om vedkommende seilte under falskt flagg, og det på mer enn en måte. Kanskje han bare utgav seg for å være en barndoms-kompis. Det tok seg dårlig ut… dersom denne Mathew viste seg å være ærlig og i god tro.

«Hva da?»

Sander unngikk spørsmålet. Han ville heller ikke innrømme at han ikke hadde noen klar formening om denne fyren, selv om vedkommende skulle være autentisk i forhold til at de hadde møttes som barn. Bruden, derimot, henne var det legitimt å spørre om!

«Nei, glem det. Men fortell litt om damen du skal gifte deg med, har dere kjent hverandre lenge?»
«Ikke så veldig…»
«Men så informer meg en smule, så jeg ikke risikerer å dumme meg ut med min uvitenhet!

Burde du ikke oppgitt hennes fulle navn på invitasjonen?»

«Å, det burde jeg sikkert… men vi er ikke så konforme. Vi tenkte faktisk at hennes identitet skulle forbli en hemmelighet, like til den store dagen.»
«Men er ikke bryllupet ment å være en av livets store, hva skal jeg si – anledninger? Gråtende svigermødre, taler, vals og høye bløtkaker. Alt det der.»

Sander forsøkte legge an en humoristisk tone, en han egentlig ikke følte, for på den måten å ta brodden av kritikken.

«Men det er ingen selvmotsigelse her, gamle venn. Slapp av, du vil få plenty av det der også. Det er bare en liten gimmick vet du! Dere vil bli kjent med henne når dere møtes!»
«Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg skal måtte takke ja eller nei til samme invitasjon…»
«Ikke noe problem! Jeg noterer navnet ditt og gir det videre til konsulenten vår. Hun vil sjekke at navnet ditt står på lista. Skal vi se… Sander Buckley.»

Ingen hint til gamle minner. Det lød som om navnet hans var ukjent for den blivende ektemannen. Sander kunne like gjerne ringt for å sjekke billetten til en konsert. Han fryktet at irritasjonen ikke lenger var mulig å skjule, og lot som han mistet telefonen i gulvet. Apparatet fikk et ørlite spark så det skulle skramle litt ekstra før forbindelsen ble brutt. Endelig!

Kanskje det hadde rabla for fyren? Sånn måtte det være. At gamlekompisen var stein stokke gal. Kanskje han trengte hjelp? Sanders lurte på hvem han kunne spørre… En felles bekjent, med nærmere tilknytning til fyren. Han kom ikke på noen bestemt, og det ble rett og slett for dumt å skulle kontakte tilfeldige barndomsvenner med et sånt spørsmål. Kanskje de ikke engang var invitert, kanskje de ikke husket fyren og uansett hadde han ikke grunnlag for å hevde noe slikt.

Neste kveld ringte det tilbake. Klokka dro seg såvidt over hva som ville vært høflig hvis man ringte hjem til fremmede mennesker… men det var jo også et tolkbart begrep, grensen mellom venn og fremmed. Og…

«Hei, gamle venn. Jeg tror forbindelsen ble brutt da vi snakket sist?»
«Ja, telefonen glapp mellom hendene mine.»
«Du må være forsiktig med eiendelene dine, vet du. Ta godt vare på det du har. Hør, jeg ringer bare for å si at jeg fikk konsulenten til å føre deg opp på gjestelista. Hun ba meg spørre om du ønsket å ta med en livsledsager, he, he. Hun er så korrekt at hun ikke engang bruker ord som definerer kjønn og sivilstand. Har sikkert studert på universitetet og tatt bachelor i faget, ha, ha, ha, ha, ha…»

Han trenger ikke le et halvt minutt, det var ikke SÅ festlig…

«Hun kan spare seg bryet. Jeg skal ikke ha med meg en levende sjel, verken på to eller fire, seks, åtte, ett eller ingen bein.»

Math måtte tenke lenge. Sanders forestilte seg at fyren så for seg alle variantene i sitt eget hode og listet dem opp. Såvel slanger på innerlomma som mennesker i rullestol. Kanskje han til og med tok dette med sjel bokstavelig.

«Men, for å være klar og tydelig, jeg hadde virkelig håpet å få vite litt mer om den fremtidige Mrs. Math. Litt sosialt prat, hvis du skjønner hva jeg mener. Hva hun heter, hvor hun kommer fra… Ikke at det spiller noen rolle, men det er kjekt for meg som gjest, å vite hvem bruden er.»
«Hun vil ha på seg en hvit kjole! Med slør over ansiktet og sikkert et diamantsmykke i halsen.»
«Tuller du?»
«Nei, det er det bruder pleier å gå med. Ikke alltid, men som oftest. Vakkert, men dønn seriøst.»
«Du inviterer meg i et bryllup, men vil ikke si hvem bruden er? Jeg er ferdig med alle forhold på egne vegne, vet du. Jeg mener, du trenger ikke være redd for at vi skal ha aksjer i samme person.»
«Bra! Men trist på dine vegne. Neida, men henne du kaller Mrs. Math elsker overraskelser. Ingen vet hvem hun er! Unnskyld, ingen vet hvem bruden min er. Det er det jeg mente å si.»

Sanders kjente et kaldt gufs, bokstavelig talt. Det kjentes slik, en kulde som kom innenfra og ikke fra air con’en som trofast strevde og durte, selv om det var kveld.

«Da vet jeg ikke om jeg kan takke ja.»
«Tull og tøys. Vær litt sporty da! Det blir bare moro!»
«Jeg vet ikke…»
«Jo, det gjør du! Konsulenten har allerede ført deg opp i manntallet. He, he.»

Sander hadde ikke mer å tilføye. Han avrundet samtalen på sivilisert vis denne gangen.

Plutselig savnet han katta. På ordentlig. Et intelligent levende vesen til å holde ham med selskap. Rytmen hadde virkelig forsvunnet. Me and and old friend who is obviously deranged and a woman nobody knows… Jo, det kunne vært starten på en grøsser, definitivt. Kanskje han skulle sende manus til gutta i Hollywood. Kanskje han skulle gå i bryllupet og finne ytterligere inspirason. My life is no longer on the rack…

Han svitsjet på musikkanalen i et ubetenksomt øyeblikk. Og der var hun igjen, damen i leopardkostymet, på vei gjennom ørkenen. SandyCat lå antakelig et sted der ute, i dette øyeblikk, dehydrert i skyggen av en kaktus. Ikke at sangerinnen virket svekket på noe vis, men hun gikk gjennom ørkenen. Derav sammenligningen. So who do you think you are? Rakk hun å spørre før Sanders trykket på av-knappen. Samme kunne det være. Dama ville ikke vært imponert uansett hvem han var.

* * *

Et kort øyeblikk kjentes det som han ikke hadde den fjerneste anelse om hvem han var. Kanskje han burde ringt moren sin? Ikke for å få svar på akkurat det spørsmålet, men kanskje hun husket flere detaljer om Mathew og familien hans?

Moren bodde på samme lille tettsted som søsteren, nær kysten og langt nord i landet. Ganske forskjellig fra det landskapet han selv beveget seg i. Av en eller annen grunn følte han seg likevel friere på egne hjemtrakter… nesten usynlig. Her var han omgitt av mennesker som i likhet med ham selv ikke gjemte seg bak fasader og trange oppkjørsler. Selv de mer beskjedne husene nordpå brakte med seg en vag, klaustrofobisk følelse. Kanskje ikke husene i seg selv, men tanken på å måtte sno seg gjennom boligfeltene, styre unna barn som lekte i veien, eller i alle fall farlig nærme… Par som luftet hundene sine, joggere, folk som klippet busker og spadde i bed. Andre folks business.

Problemet med å ringe moren var at samtalene sjelden endret seg fra gang til gang. Moren ville forklare, lett utålmodig, at hun hadde det bra og at hun langt i fra var noen ensom gammel kone. Sander fikk raskt følelsen av å virke nedlatende, særlig hvis han gav seg til å stille spørsmål om foreningene og andre aktiviteter moren var engasjert i. Ting han helt åpenbart manglet noen reell interesse for. Moren på sin side ville spørre hvordan det gikk med jobben, om han hadde fått seg fast stilling… om han laget «ordentlig» mat eller fortsatt levde på junk food, og om han fremdeles bodde i den «rønna». Samtalen var sjelden over før hun gjentok spørsmålet om hvorfor han egentlig skilte lag med samboeren. Mens de to fortsatt bodde sammen dreide spørsmålene gjerne rundt problematiseringer om de ikke snart skulle formalisere forbindelsen, gjerne med tanke på familieforøkelse… Og om samtalene skulle inneholde små variasjoner forøvrig, så ville hun garantert avslutte med å spørre om han planla en tur nordover snart og i så fall, om han kunne tenke seg å bli værende mer enn et par dager. Sander stolte på at søsteren ville gi beskjed hvis det var noe viktig, eller kanskje alvorlig på gang. Derfor, og av alle disse årsakene, var det alt for sjelden at han ringte sin mor.

Men det forekom. Moren var akkurat kommet hjem fra et besøk hos en syk venninne som hadde havnet på sykehus. Det var nesten så hun enda var andpusten, selv om hun umulig kunne gått lenger enn fra garasjen. Sander var glad på vegne av den fremmede, syke damen, at hun fikk besøk og var på bedringens vei, men han ønsket intenst å slippe å høre alle detaljene.

«Husker du bilen vi hadde da jeg var guttunge?»
«Hva? Bilen? Hvilken av dem?»

Det hadde bare vært en bil, tenkte Sander. De andre var kjøretøyer, fremkomstmidler… nyttegjenstander…

«Cadillac’en selvfølgelig. … Den lyseblå, med hvite skinnseter.»
«Å huff, den gamle skranglekassa! Den var forferdelig å kjøre, faren din nektet å kvitte seg med bilen selv når den måtte på verksted annenhver uke. Jeg turde knapt å legge i vei uten at han var tilstede. Naboene måtte jo tro vi var en slags hillbillies… Jeg var så glad da han omsider tok til fornuft og kjøpte en av disse moderne, asiatiske bilene.»

Sander innså at han likevel hadde sett frem til å avlegge et besøk hjemme, å virkelig vise frem den nye bilen. Det var en rest av guttungen i ham, den som hadde forventet ros for å ære familie-tradisjonene. Nå ble det stille på linja.

«Hvorfor spør du om bilen?»
«Nei, det var ikke noe viktig.»
«Neivel. Vet du… Hvordan går det med den katta, har du den fremdeles?»
«Hvorfor spør du om katta?»
«Det gjelder venninnen di, den tidligere venninnen. Hun har fått en ny kjæreste, enda en, får jeg vel si… En som tåler katter, mener jeg. Nå tok hun kontakt forrige dagen og spurte om hun kunne få den tilbake. Hun ba om at du tok katta med oppover neste gang, så kunne jeg ta hånd om dyret til det passet henne å plukke den opp.»
«Hun bor ikke så langt herfra», tilføyde moren, før han rakk å tenke ut et spørsmål om hvorfor dama ikke tok kontakt med ham direkte.
«Jeg er redd det ikke lar seg gjøre…»
«Hvorfor ikke?»
«Fordi jeg ikke har den katta lenger. Hun stakk av, presset seg ut døra en dag vi var ute og kjørte. Siden har ingen sett den.»
«Hva mener du?»

Sander visste ikke hvordan han kunne ordlegge seg tydeligere enn han alt hadde gjort.

«…Jeg mener» fortsatte moren, «lot du katta være løs i bilen? Da måtte det jo skje noe sånt! Dessuten er det farlig å ha dyr løs i bilen. De skal være i bur, eller sele. Jeg kan ikke tro at du ikke klarte å passe på den katten. Hva mener du jeg skal fortelle eks’en din?»

Han hadde ikke den fjerneste anelse… og hvis de to insisterte på å snakke bak hans rygg, da var det ikke opp til ham å legge ordene i munnen på noen av dem. Men han hadde ikke ringt moren for å være uforskammet. Sander skiftet tema.

«Jeg ringte egentlig for å spørre om navnet Mathew sier deg noe?»
«Ja, søsteren din fortalte at du hadde ringt. Du er invitert i bryllupet hans.»
«Jeg skal fortelle mer siden, men først vil jeg bare vite om du husker denne personen?»
«Vel… Du hadde en venn som dere kalte for Math.»
«Ja, husker du noen detaljer. Hvordan han så ut, hvilken personlighet…»
«Si meg, er det noe galt?»

Sander innrømmet at det var mange biter av puslespillet som manglet.

«…Så du forstår, jeg trenger å vite om det var noe spesielt med denne Math.»

Moren beskrev ham som litt lubben. Mørkhåret. Alltid velstelt. Ikke så høy. Hun nølte, før hun tilføyde at gutten strakte seg ut da han nærmet seg femten, litt senere enn Sander.

«Ingen av dere var særlig interessert i ballspill og sport, så det var nok derfor dere fant sammen. Du var jo mest opptatt av musikken, mens Math var typen som gjorde det bra på skolen. Jeg tror han spilte sjakk?»

Sander forsøkte å se for seg de vennene han faktisk husket, sittende bak eller foran et sjakkbrett. Moren lykkes bedre.

«Han var med oss på camping en gang. Ja, og så ble han med hjem til besteforeldrene dine?»
«Jo… Kanskje…»
«Bestefaren din ville ta med dere gutta ut på fisketur! Kan du tenke deg! Lære dere å leve ute i naturen. Dere var begge for høflige til å takke nei!»

Minnene falt på plass. De andre kompisene var sjelden med hjem, selv om det var dem han hang mest i hop med. En av dem kledde og friserte seg som en britisk pønker, noe foreldrene hadde liten forståelse for. En annen av var bare alminnelig uflidd. Fra tidlig i tenårne drev han til og fra mellom ulike gjenger. I perioder brukte han dop. Et par av de han kjente var ganske enkelt for uvørne til at han turte ta dem med hjem… Og de var jo ikke svært gamle da de startet dette bandet. Fra da av var de mye ute og øvde… Sander trivdes nok best utenfor barndomshjemmets rammer. Der lå forklaringen. Selv om Math bare hadde vært med ham hjem ved sjeldne anledninger, så var det likevel han moren kom til å huske!

«Foreldrene til Math var ganske strenge» fortsatte hun. «Eller så jobbet de mye. I alle fall fant de ikke på særlig mye morsomt i hans familie. Det var nok derfor han ble med oss ved noen anledninger. Jeg tror til og med du fortalte meg at dere kalte ham Math fordi han var så god i matematikk. Foreldrene hans ville at dere skulle bruke fullt navn… fortalte du, og ikke disse kallenavnene. Jeg tror du var der en gang, hjemme hos Math, men aldri mer!»

Sander kunne ikke begripe hvordan hukommelsen virket. Nå klarte han å se vennen tydelig. En litt nerdete og ubehjelpelig gutt, men likevel interessant å prate med. Hans egen hjerne måtte ha stemplet fyren som et avsluttet kapittel og deretter lukket skuffen. Helt frem til nå.

«Si meg, mor… Kan du huske om han hadde en litt spesiell form for humor? Eller om han sa og gjorde litt snåle ting iblant?»
«Hm… Det spørs hva du mener. Det var en annen gutt som var typen til å rive bena av fluer for å se om de fortsatt kunne fly… sånne ting. Han var ikke velkommen hjemme hos oss for å si det slik.»
«Men Math var? Velkommen?»
«Ja, jeg husker ham som en grei, litt stillferdig ung mann.»
«Aldri noen bisarre innfall?»
«Hva er dette for noe? Math var okei. Jeg skulle ønske du hadde tilbrakt mer tid, ikke mindre, i hans selskap!»

* * *

Sander satt bak rattet igjen. Turen ville ta mesteparten av dagen, men nå måtte han gjøre et nytt forsøk. Om ikke annet, så bare for å kunne si at han hadde gjort det, vise velvilje i en umulig situasjon. Ikke for det, katta kunne jo ha tatt til fornuft og gått tilbake til bensinstasjonen. Kanskje den fant rester i søpla og visste å holde seg unna fremmede mennesker? For katta, og for morens skyld måtte han gjøre et fåfengt forsøk. At eks’en forsøkte snike seg bakveien inn i livet hans satte han mindre pris på. Særlig ikke når han igjen kjente denne ubestemmelige, dårlige samvittigheten. Turistene kjørte forbi ham i leiebilene sine, på vei til attraksjonene lenger inn i landet. Storslåtte naturopplevelser, spektakulære show og amatørmessige forsøk på gambling… Selv parkerte han tradisjonen tro på halvveien, i midten av ingenting. Kanskje væremåten kunne omskrives til en låt, en mer filosofisk problemstilling. Oppslaget i vinduet, ved siden av inngangsdøra, var borte. En pertentlig sjef kanskje? Ei som ikke ville ha uorden i butikken. Heldigvis kjente han igjen en av de unge mennene, den så smått joviale typen med kortklipt svart hår. Han var igang med å etterfylle kaffemaskinen. Nå gjaldt det å fremstå diplomatisk, forvisse seg om at vedkommende kjente ham igjen og dertil husket problemstillingen. De hadde nok et par-tre «kasus» innom butikken i løpet av en gjennomsnittlig uke, selv om de fleste gjestene nok fattet seg i korthet.

«Du er fyren med katta» slo han fast, gutten. «Klart jeg husker deg!»
«Jeg bare lurer… Du skjønner katta tilhører en venninne av meg, og hun…»
«Beklager, mann, jeg har ikke sett noen katt. Ikke de siste par ukene og ikke her ute.»
«Men oppslaget, i vinduet… Har dere en tavle, et annet sted jeg kan henge det?»
«Vil ikke være nødvendig, sir. Ei dame var innom her og leste oss leksa.»
«Hva mener du?»
«Sa hun hadde hentet katten, tatt den med.»
«Enda dere hadde oppslaget i vinduet? Og bak disken?»
«Jeg er redd for det, sir.»
«La hun igjen noe telefonnummer?»
«Dessverre. Jeg skulle gjerne sett at hun gjorde det, for hun var litt av et støkke kan du tro!»
«Hvordan da?»
«Rød mini-kjole, en sånn du ville gått med i Vegas… Stort, kullsvart hår. Mexicansk bakgrunn, anar jeg anta, flammende mørke øyne… Selv om jeg vanligvis ikke bruker sånne fraser. Hun var ikke happy med folk som ikke tar vare på dyrene sine. Det var derfor de flammet.»
«Ja… Noen mennesker er jo bare fulle av det, hvis du skjønner hva jeg mener…»
«Det gjør jeg, fulle av skitt, sir. Min Boulder, hunden altså, fant jeg bundet bak bygningene her. Eieren hadde kjørt i fra den, så jeg visste ikke annen råd enn å ta ham med hjem.»
«Åh. Jeg forstår… Men si meg, var det samme kvelden hun kom, samme kvelden som katta mi stakk av?»
«Nei, noen dager senere… Beklager sir, jeg noterte ikke tid og klokkeslett.»
«Unnskyld at jeg maser… men så du katten. Eller bilen, jeg mener…»
«Nei.»
«Men hun kjørte bil?»
«Jeg tror ikke hun kom ridende til hest, sir, for å si det slik.»
«Okei, det var et dumt spørsmål. …Men da må vi anta at katta har det bra?»

En av de andre ansatte ropte på gutten og ba ham trå til bak disken. Ordene ble hengende i lufta. Sander stilte seg i kø og bestilte en burger. Den unge mannen ekspederte ham rutinemessig. Sander gjemte en 20-dollar i hånda og rakte ham diskret som takk for praten. Kun en vag overraskelse og takknemlighet vistes i det han stakk den hastig i lomma. Det var noen båser, sofaer, borte ved vinduet. Sander ble sittende og se ut mot veien . Alt virket normalt, men likevel var det noe som ikke stemte. Historien til den unge mannen… Ikke at han mistenkte ham for å lyve. Sander mente det var noe han burde forstått, eller visst. Kvinner pleide å skifte til aftenantrekk på hotellrommet, eller hjemme, selvfølgelig. De kjørte ikke fra L.A. til Vegas eller omvendt iført samme kjolen som de brukte til fest. Og om de gjorde det, så måtte det ha en årsak. Hastverk, dårlige nyheter, sånt noe… Da sprang de ikke rundt på baksiden av bensinstasjoner og fanget inn hjemløse katter!

Sander fortsatte videre i retning Vegas. Ørkenlandskapet ble forstyrret av store reklameskilt etter hvert som han nærmet seg, og lysene fra byen kom gradvis til syne mot kveldshimmelen. Han manøvrerte i retning down town og kjørte langsomt opp og ned Stripa. Her var en helt annen verden av fantasifulle, men glorete hoteller og blinkende lys. Entusiastiske turister ruslet opp og ned fortauet, noen av dem iført aftensantrekk. Sander likte Las Vegas, i små porsjoner… men det var ikke stedet å gå ut alene. Han skulle heller satt kursen mot en av de mindre tettstedene der ute, bakenfor alt og ingenting. Der kunne han menget seg med lastebilsjåførene og pensjonister fra storbyen på leting etter det mer autentiske «Las Vegas», det de kjente fra ungdomstiden, før byen ble dominert av utenlandske turister. Han fant et beskjedent motell i en av sidegatene, ikke den snuskete varianten, det var bare at stedet bleknet i forhold til alle de påkostede tema-hotellene.

Ingenting var planlagt. Sander låste seg inn på sitt enkle, men rene og romslig værelse. Han manglet såvel bagasje som en klar forståelse for hvorfor han var der. Riktignok hadde han en anelse om at den impulsive reisen handlet om en kvinne i rød kjole, men han kunne ikke innrømme at han var så irrasjonell. Med mindre han gjorde det for å hente inspirasjon til en ny sangtekst. Da ble det noe annet. Kreativitet handlet om å bryte ned konstruksjoner og sette dem sammen i nye former… Han slo på TV’n men dempet lyden før han slang seg på senga. Han lurte på om det var noen vits i å forlate motellet. Samtidig spilte han ulike melodier for sitt indre øre, bruddstykker og tekster blandet seg i hverandre. Noen av dem irriterte ham, ikke bare «Lady in red», som ikke passet til «hans» rødkledde lady, men også de to låtene til henholdsvis Abba og Madonna. Han husket dem nå, hvordan de fløt over i hverandre… Et tegn på at han var sliten. Gimme, gimme, gimme, slash, I’m tired of waiting for you… Da ra that, dara-da, dara-dara-dara that dara-da… Han bladde med fjernkontrollen til han fant musikkanalen, i håp om å stilne kaoset i sine egne tanker. Et øyeblikk hadde han glemt at den hersens låta ble spilt overalt nå for tiden.

«So you’re a rocket scientist?» spurte damen i videoen.
«Definitivt ikke!» glefset han fra senga.
«That don’t impress me much.»
«Ikke meg heller.»

Nei, det nyttet ikke å bli liggende her og snakke til fjernsynet. På tide å komme seg ut. Ikke hadde han barbersaker, ikke hadde han aftenklær og håret hadde ikke vært i nærheten av verken frisør eller saks i inneværende år. Så lå det også en pinglete barberhøvel innpakket i plast inne på badet. Han mistenkte at den var laget for damer med hårete bein, og at den ikke egnet seg for å avslutte et halvhjertet forsøk på helskjegg. Forøvrig hadde tidene forandret seg. Det var stint med unge, selvdrevne menn i disse dager. Computer-gutta nordfra, fra ’Frisco til grensen mot Canada, men også avkommet til de tidlige hippiene. Disse trivdes best på campus og senere i livet kastet de alt som kunne minne om næringslivets koder straks de logget ut fra kontoret. En avslappet stil behøvde ikke være synonymt med en trang økonomi, snarere tvert imot… Jeans og t-skjorte fortalte at du var så stinn av dollar at du gjorde nøyaktig som du ville! Han følte seg nesten usynlig der han gikk.

* * *

One Night in Bangkok fikk bli en aften i Vegas. Ikke at han hadde særlig til ambisjoner. I utgangspunktet var han på leting etter en av disse oppgraderte kjedene, Hard Rock, Planet Hollywood eller noe i den retning. Selv en Dennis ville gjøre nytten. Et sted der han visste hva han fikk, i motsetning til i livet forøvrig. Likevel ble han tatt av dragsuget inn mot det første og beste tema-hotellet. En mørklagt oppkjørsel, i den grad noe var mørklagt i denne byen, loset ham mot en bred, lysende inngang, som av en uforståelig grunn brakte tankene over på «Ballroom Blitz». Folk passerte ham i avmålt tempo, på vei ut eller inn. Andre stod stille, kledd i fargesterke dresser med gullsnorer. Sander ante at de hadde evnen til å se uten å stirre. Registrere uten å agere… And the man in the back said everyone attack and it turned into… Han slentret nonchalant inn mot resepsjons-området.

En liten gruppe turister var i gang med innsjekkingen. Pass ble lagt på disken og nøkkelkort gitt i bytte. En ung dame havnet i noe som nærmet seg en dra-kamp da hun ikke ville gi fra seg kofferten sin til en av de hotellansatte. Ellers var det relativt stille, en svak muzak var såvidt hørbar under de mer påtrengende lydene fra casinoen. Sander plukket opp et par brosjyrer. Turistene gikk for å finne heisen. Den ene damen trakk fremdeles kofferten med seg. Selv tok han til venstre, over til spillehallen. Her var ikke noe skille, ingen vegger eller ansatte som ba om legitimasjon. Vegg-til-vegg-teppet strakte seg fra resepsjonen og spredte seg videre til et lokale av endeløse rader med glitrende automater og sporadiske ringelyder i det kirsebær, klokker og andre symboler falt på plass i ulike kombinasjoner. Sander visste fra før at døgnet sluttet å eksistere når du gikk inn hit. Her var ingen vinduer og ingen stengetider. Det kunne like gjerne vært midt på natten eller høylys dag i verden utenfor. Han fant en luke og vekslet en høvelig bunke dollarsedler i mynter, som ble utlevert i en liten plastbøtte. En kvinnelig ansatt kom med et brett drinker. De var gratis, presiserte hun. Sander grep en gyldenbrun variant og bar med seg i den ledige hånden. Han fant en plass ved siden av en pensjonist-dame i pastellfarget fritidsdress og flunkende nye, hvite sneakers. I alle fall var de ikke brukt utendørs. Et diskret blikk rundt i lokalet fortalte ham at det var flere av samme slag. Det måtte være flere år siden sist han var her, for han kunne ikke huske at gjestene kledde seg som på en campingplass. Likevel passet det til stemningen. Mannen til høyre var en ubestemmelig type, og mer som man ville forvente. Han var tykkfallen og kledd i en mørkebrun dress. Sigaren hans duftet svakt av vanilje, selv om ventilasjonsanlegget sikkert jobbet for fullt for å skape en behagelig, kjølig atmosfære. Mon tro hva han gjorde i sitt daglige, sivile liv? Sander gjettet at han bodde her i byen… Pling-pling sa det, og et par mynter ramlet ned i skuffen. Mannen dro i spaken på nytt. Ingen ting tydet på at kvelden skulle by på anarkistiske tilstander. The girl in the corner, var ikke tilstede. Damen til venstre matet maskinen med mynter, uten stans, mens hun stirret som hypnotisert på de flimrende symbolene som rullet fremfor henne. Sander slapp på sine egne kvart-dollar. Selv dro han i spaken uten resultat, kanskje ti ganger, hvorpå maskinen begynte å plinge og hele beløpet rant tilbake i form av gevinst.

Han nippet til drinken, og husket at han egentlig hadde gått for å finne et spisested. En vedvarende ringelyd røpet at en av gjestene hadde scoret jackpot. Sander vant litt, og tapte tilsvarende, i en litt stakkato rytme. Vel, han forlot plassen og gikk en runde i lokalet. Det minnet om en labyrint, vanskelig å orientere seg… Men han fant likevel avdelingen der de mer avanserte spillene fant sted. Her var innsatsen høyere, og gjestene hadde definitivt trukket i aften-antrekket. Cocktail-kjoler og dresser… Han satset et par sjetonger på rouletten, tallet for bursdagen sin, og fulgte den vesle kulen der den danset rundt de skrå veggene og tilsist ramlet ned i hjulet. Ikke på bursdagen hans. Croupieren rasket til seg sjetongene, og Sanders lurte på hvordan hun klarte å holde orden på hvem som eventuelt skulle ha penger… Han spredte innsatsen, kula rullet. Planen var ikke å bruke et ukesbudsjett. Et yngre par var antakelig på bryllupsreise, de holdt diskret om hverandre mens de fulgte med hjulet. Ingen virket overmåte engasjert, selv om enkelte hadde mye å tape. Kula hoppet og spratt. Sander prøvde å være blasert, han kunne ikke glo på alle tilstedeværende. Høye hæler, korte kjoler og aftensminke var det som gjaldt, blant kvinnene fortrinnsvis. Grensen mellom raffinert og vulgær var vanskelig å definere, som grensen mellom et fraværende blikk og en tåpelig interesse. What goes up, must go down – Spinning wheel, round and round. En melodi som passet. Han var tilbake på bursdagen sin, og ingen andre steder. Hjulet satte seg i bevegelse, kula spratt og spratt, og landet på rødt. Hva!? Sander vant et relativt beskjedent beløp, men mer enn nok til å dekke overnattingen på motellet. Gi seg mens spillet gikk i hans favør? Ja… Mannen i luka virket nesten gretten over å skulle veksle tilbake kvart-dollarne fra slot-maskinen. Også her gikk han i et ørlite overskudd. Spinning wheel… nynnet han mens han gikk videre nedover «The Strip». Lyset fra en neonfarget klode nådde ham der fremme i fra… Planet Hollywood. Det måtte være bra. Mange turister. Fancy innredning, ting å følge med på når han kom dit. Fordelen var at han kunne bestille hva han ville… uten at noen brød seg, så han gikk for en gigantisk mud slide, med vanilje-is, brownies, hakkede nøtter, krem og varm sjokoladesaus. Så mye for den middagen. Han lurte på hva han egentlig gjorde her… men kom ikke frem til noe resultat. Han bare var der. Round and round. Hva gjorde han egentlig noe sted?

Motellrommet var stille. Spredte lyder hørtes utenfra, men vinduene var godt isolert. TV’en lyste men lyden var dempet og Sander klarte ikke å mønstre nok tiltak til å gå på badet, slå av bryterne og legge seg formelt til å sove. Han fikk vente til klokka dro seg over midnatt. Likevel duppet han av og var godt over i søvnen da telefonen ringte. Ikke den på nattbordet, men hans egen. Den bærbare varianten. Sander måtte stå opp for å hente den vesle dingsen. En kvinnestemme i andre enden. Et øyeblikk fryktet han at det var eks’en som skulle skjelle ham ut, men syntes han hørte et annet navn.

«Forstyrrer jeg?»

Sander satte seg på kortenden av senga.

«Nei, men jeg fikk ikke tak i navnet?»
«Annie Greyston.»
«Sorry, du må ha ringt feil. Kjenner ingen ved det navnet.»
«Vent!!! Jeg fikk nummeret fra moren din, fru Buckley.»

Mens Annie presenterte seg i en strøm av ord, falt også inntrykkene på plass. Alle ordene. Fru Greyston het noe annet den gang de gikk siste året på high school. Jenta, slik han husket henne, var slank, blåøyd og med hår nesten så lyst som det blir på naturlig vis, og dertil hjulpet av noen blekede striper. Hun hadde sittet på plassen skrått foran hans egen og han hadde hatt timevis til å merke seg alle detaljer i så måte. Beklageligvis saboterte hun seg selv ved å prate hull i hodet på alle omkring seg. Det var som om en liten pause i ordstrømmen ville vært nok til å miste de andres oppmerksomhet. Annie lot ikke til å ha forandret seg i så måte. Sander måtte avbryte henne.

«Jeg er ikke sikker på om jeg fikk tak i det, men forklarte du hva som er så viktig at du måtte gå via min mor for å få tak i mitt nummer?»
«Ja, jeg spurte om du var med på en spleis, jeg mener, jeg hørte… du er invitert i bryllupet til Math? Eller, du har takket ja? Mener jeg… Jeg fikk nummeret ditt, men du svarte ikke så jeg ringte land-linja til moren din og hun ga meg dette nummeret. Som jeg har ringt nå.»
«Jeg takket ja første gang jeg fikk invitasjonen. Nå er jeg litt i tvil. Jeg vet ikke, jeg mener, han ville ikke oppgi navnet på bruden?»
«Å men det blir jo veldig spennende! Alle vet at Math var litt av en særing, men han har visstnok gjort det bra senere i livet… Folka han omgås har penger vet du… Derfor tenkte jeg at vi, gjengen fra High skulle slå oss sammen og kjøpe noe fint til bryllupet. Så det ikke blir stående en masse nips på bordet sammen med de fine gavene…»
«Jaa…»
«Hvor er du nå, forresten?»
«Vegas.»
«Å? Men du bor fortsatt i L.A. Moren din sa du skrev sangtekster… Det høres spennende ut. Er du der i forbindelse med jobben?»
«Når du skriver sangtekster da vet du aldri… Om du jobber eller ikke.»
«Å nei, så ikke noe offisielt. Du prøver å finne inspirasjon… Men Vegas, er ikke det en eneste stor turist-felle nå om dagen?»
«Alt er ei felle… Everything is a trap…»
«Ja! Det vil bli en fin sangtekst.»
«That’s why the lady is a trap, mener du?»
«Frank Sinatra? Du burde ikke kødde med Ol’ Blue Eyes, tror jeg. Hei… Du er ikke sammen med en ny kjæreste? Moren din sa…»
«Hvor mye penger hadde du tenkt?»
«Hundre dollar? Hvis alle spyttet inn kunne vi kjøpe noe ordentlig fint, eller noe litt spesielt. Eller? Hvis du har lite penger så kan du gå ned til halvparten, selvfølgelig… Alle gir så mye som de synes!»

Sander noterte kontonummeret. Han ville sette inn et beløp den dagen han takket ja til invitasjonen. På et eller annet vis hadde Annie fått med seg at han allerede stod på gjestelista. Det var uhøflig å vente for lenge, påpekte hun. Hvis noen påtok seg jobben med å finne en gave, eller arrangere et bryllup, selvfølgelig… Sander lovet å sette inn et beløp snarest, enten han kom i bryllupet eller ikke.

«Å jo, men du MÅ komme, tenk så kult! Det blir ikke som en re-union på skolen veit du, bare de kula folka blir invitert… Har du ikke hørt grunnen til at det ble avlyst? Math hadde leid en vanvittig kåk oppe i åsen, en sånn du ser på MTV og kriminalserier, med svømmebasseng og kinosal og danse… Og så kom det noe i veien, så han måtte lete opp en ny og enda bedre residens. Her går vi og lar livet passere uten at det skjer noe, vi blir sammen med folk, skilles, jobber og betaler gjeld og forsikringer og mister jobbene våre… Jeg har ei datter, veit du, som faren hennes nekter meg å treffe fordi han har råd til dyre advokater. Veit du, jeg var gift med den tullingen… og mye yngre enn konene til vennene hans, fulle av plastikk og slangegift… Skulle jeg sitte der og bruke… du vet, bakenden min til å preke shit. Jeg ville heller undervise i aerobic på treningssenteret enn å… Ja, unnskyld meg men jeg blir så gæren når jeg snakker om eks’en. …»
«Så jeg hører til i den kule klikken?»
«Selvsagt gjør du det! Det handler ikke om penger, eller utseende, selv om du selvfølgelig hadde utseendet med deg. Og…»
«Takk, jeg bare fleipa.»

Av en eller annen grunn var det morsomt å snakke med Annie, selv om hun var fullstendig håpløs så hadde det sneket seg inn et lite ironisk tilsnitt som kledde henne. Det hadde ikke vært der forrige gang.

«Bare kom! Det vil bli moro. Vi kan overnatte på stedet, jeg mener, alle gjestene kan det så de slipper å kjøre hjem mens de er stein eller rusa eller bare trette, selvfølgelig… Jeg er forsiktig med rusmidler. Han kommer til å hyre inn gourmetkokker og leie inn et live band… Det blir jo dødskult. Vi kan glemme alt og leke rikinger for en hel helg!»

Sander lovet å komme. Annie ymtet frempå om hun kunne få e-mail adressen hans.

«Åh? Ja, moren min er jo ikke online.»
«Du er morsom!» Annie noterte. «..Men nå må jeg legge på» beklaget hun. «Jeg har flere jeg må rekke å ringe før det blir for sent.

Sander var utslitt da han dumpet baklengs ned på senga. She never bothers, with people she’d hate… tenkte han. That’s why the Lady – is a tramp.

* * *

Han fikk ta det som et tegn, at han ble værende så lenge gevinsten rakk… men ikke lenger, selv om det sikkert var konserter og show han gjerne kunne tatt med seg. She loves the free, fresh wind in her hair, life without care… melodien hang ved selv om han var alene i bilen. Det gikk litt for radig til å sveive ned vinduene. Vinden ville pisket rundt ansiktet, vinden og håret. Ikke riktig den rette stemningen og ingen vits i å forsøke. Sander grov i cd’ene han hadde liggende under dashbordet. Det nærmeste han kom var Talking Heads med «Road to Nowhere». …Han hadde aldri skjønt om det var ment som en positiv tekst eller ikke. Så han gav låta en sjanse, før han slo av spilleren og kjørte i taushet. Etter snaue to timer kunne han svinge av foran sitt nye stamsted. Selv om han ikke lenger visste hva han lette etter; en katt, en kvinne eller ingenting, så trengte han å stoppe.

Den ene båsen så ut som et katastrofeområde, med pommes frites, salat-strimler, ketsjup og dressing og skitne servietter. Et veltet drikkebeger, der isbitene langsomt smeltet og rant ut over bordet. En liten bit av en burger i en eske, som om det var et poeng i seg selv å aldri spise opp maten. Sander lurte på om det så likedan ut på familiens eget spisebord etter måltidene, og priset seg lykkelig over at han ikke trengte å vite svaret. Båsen bak, med sine røde og hvite sofaer, fremstod nyvasket og innbydende. Sander markerte plassen med servietter og gratis-brosjyrer før han gikk og bestilte en burger og noe å drikke. Da han snudde oppdaget han at en gjeng ungdommer likevel hadde tatt bordet hans. Han ålte seg inn blant sølet i den andre båsen, og tok ikke så mye som en sup før det kom en dame for å rydde.

«Noen folk klarer tydeligvis ikke å lese» mumlet hun halvt unnskyldende og nikket mot skiltet på veggen, en oppfordring om å rydde bordet når man gikk. Sander spurte om hun hadde sett noen katt utenfor her de siste par ukene… hvorpå hun refererte til en Dave, som hadde snakket om en kar som hadde mistet katta til eks’en utenfor her. Javel. Så han var ikke lenger noen anonym gjest… tenkte Sander.

«Vet du om Dave jobber her i dag?»
«Nei… Han har kveldsskiftet… Kommer om en time.»
«Hva med deg? Så du damen i den røde kjolen? Hun som tok med seg katten?»
«Det vet jeg ingenting om, sir. Du blir nødt å vente på Dave.»

Sander kunne ikke sitte en time ved bordet, ikke når misfornøyde kunder gikk seg frem og tilbake med fulle brett og kastet tydelige blikk i hans retning. Så han ryddet bort den tomme emballasjen og gikk bak bygningene for å rope diskret på katten med den uvisse skjebnen. Han hadde ikke ventet at Dave skulle komme for å se etter ham. Gutten hadde ti minutter til disposisjon før vakta hans begynte.

«Men…»
«Sander.»
«Men Sander, tror du ikke på det jeg fortalte?»
«Jo, jeg både tror og ikke tror, hvis det gir noen mening. Hvorfor skulle damen vandre festkledd inn på denne bensinstasjonen? Er det vanlig?»
«Det vet jeg ingenting om.»
«Sikker på at hun ikke fortalte hva hun het? Eller om du husker noe mer?»

Dave sa ingenting.

«Skoene da! Hadde hun sneakers eller høye hæler?»
«Nei, sir. Hun hadde støvler i semskaskinn eller noe som ligner. Like røde som kjolen.»
«Sånne du går med på gata?»
«Ikke jeg. Kvinnfolk derimot, går i alt mulig rart ute på gata. Men ja, de var lavhælte, med noen frynser eller fjær.»
«Dere har ikke video-overvåking av lokalene, og uteområdet?»
«Bare i ti dager, da sletter vi teipene. Men jeg tror uansett ikke du ville fått adgang til å se dem.»
«Snakket hun med aksent?»

Sander ville forsøke alt, men Dave hadde ikke merket noe.

«Okei, takk for hjelpen.»

Sander lovte å kjøpe en kaffe av gutten om noen minutter, etter at han var på plass bak disken.

Frynser og fjær. Han satt med et kaffebeger i størrelse XL og en rykende fersk donut. Dette fortalte ikke så mye om hvem hun var… men muligens litt om hvem hun ikke var. She’s got feathers on her shoes while I’m singing the blues because the cat’s on the loose and there’s nothing’s left for me to choose. Hvis psykedelia kom på moten igjen, da ville han ha et ess i ermet.

Etter ytterligere et par timers kjøring svingte han inn foran bruktbilsjappa. Trappa for kortenden av bygget var nesten mørklagt, kun et beskjedent lys over døra. Et øyeblikk ventet han at SandyCat skulle hilse ham velkommen, men leiligheta var tom og avventende, på grensen til likegyldig. Uansett godt å være hjemme. Han vurderte om han skulle logge seg inn på PC’en, halvt nysgjerrig på om Annie hadde sendt ham en mail. En annen del av ham følte seg en smule invadert. Nei, han orket ikke diskutere gaver til en brud han ikke ante hvem var. I morgen, men ikke i kveld. Han hentet en øl i kjøleskapet og dumpet ned foran fjernsynet. Egentlig burde han være så smått deprimert og beklaget at livet gikk ham forbi… men problemet var snarere at han var ganske fornøyd med tingenes tilstand.

Han våknet av telefonen, varianten som satt behørig forankret i støpselet. Det var en forespørsel om han kunne passe butikken på kort varsel. Sander var glad til. Han trengte å dra inn en slump dollar i løpet av en måned… Så formiddagen gikk som den pleide, med sine mer eller mindre velvillig innstilte kunder. I dag rant det inn fire europeiske ungdommer i leiebil. De ville kjøpe sitt eget gamle vrak, billigst mulig, såfremt det ikke falt fra hverandre på vei over til Østkysten. Gjerne en amerikansk modell med god plass. Sander hjalp dem å plukke ut en trofast sliter, klar for sitt siste eventyr før skraphaugen, og sendte dem avgårde igjen med papirer på at kjøretøyet nå var i deres eie. Det skadet ikke å kunne vise til et salg da sjefen, eller kompisen hans alt etter som, kom tilbake.

Det var mørkt innen han fikk satt seg ved PC’en. Mailboksen inneholdt ikke noen mail fra Annie, men en uvanlig lang liste av uleste brev. Etter den innledende overraskelsen så han fort mønsteret. De gamle klassekameratene drev og sendte hverandre meldinger, og for hver gang limte de mailadressen til samtlige over i kopi-feltet. Den sist sendte og først leste meddelte en takk for interessen og en forsikring om at «han», altså avsender, klarte seg aldeles utmerket. Javel? I teksten nedenfor fant han svaret. Ei av jentene, han klarte ikke tenke på dem som voksne mennesker, spurte etter en av gutta, men i tredje person. Om noen visste om han fortsatt slet med dop og problemene dette medførte… uten tanke for at han var inkludert i den lange ramsen med navn som hun garantert hentet med seg fra den opprinnelige avsenderen. Sander stålsatte seg for en lang kveld der han forsøkte å se om noe av dette kunne angå ham selv. Han ventet halvt om halvt å finne tilsvarende spørsmål vedrørende sin egen person. Folk skulle gå i bryllupet, eller ikke. Noen var usikre. Andre prøvde å overtale flest mulig. Der fant han Annies henvendelse angående gave. Det så ut som de hadde diskusjonen under kontroll. I det minste var ikke brudgommen selv i kopi-feltet! Men hvem visste om bruden var det… Noen diskuterte antrekk, og minnet Sander på at han hadde et problem i så måte. Gjestene var nødt å gjette seg til hva som lå i begrepene for kleskode, og hva de ellers måtte lese mellom linjene. «Pent antrekk» gjaldt for selve vielsen og festmiddagen… men så var det også en mer uhøytidelig stil neste dag, samt badetøy og godt humør. Han kunne ikke huske å ha lest alt dette på invitasjonen. Kanskje det lå en ny i postkassa? Sander syntes situasjonen krevde et visst engasjement, så han trykket «enter» og spant avgårde en lett fleipete mail til dem alle.

Senere på kvelden, etter at skjermen stod mørklagt og alt var som før, angret på at han hadde latt seg rive med av all viraken. Han burde meldt avbud på første invitasjon, enkelt og greit. Hvorfor skulle han besøke gamlekompisen nå, når fyren ikke hadde latt høre fra seg på årevis? De hadde ikke engang gått på samme college. Math ble akseptert på et respektabelt universitet, mens han selv droppet ut før tiden, uten å ha oppnådd grader og titler. Sikkert til sine foreldres store fortvilelse. Hvorfor skulle han stå til rette enda en gang, nå, overfor de gamle klassekompisene? Nei, jeg er ikke gift. Nei, jeg har ingen barn! Nei, akkurat nå har jeg ingen fast inntekt, ikke et ordentlig sted å bo og ingen fullført utdannelse. Hvorfor skulle han frivillig plage seg gjennom flere dager med dette?

Neste morgen våknet han av et katten gikk gjennom rommet… eller snarere han våknet av at han drømte at katten gikk gjennom leiligheta, helt til han husket at SandyCat ikke var noe mer enn et unnselig skjelett, bortglemt ute i ørkenen. Eventuelt trygt forvart hjemme hos Damen i rød kjole. Uansett, så skulle den ikke være her! Han ristet i lakenet da han satte seg opp, i tilfelle spøkelset hadde tatt seg opp i senga. Hva ville være galt med det, i så fall, tenkte han mens han skjenket seg et glass juice ved kjøkkenbenken. Katta ville jo vært den samme uansett! En annen sak var at han måtte slutte å tenke på det dyret. Folk var neppe interessert i låter dedikert til tekstforfatterens katt. De ville forholde seg til bestemte musikalske sjangre, for det første, og de ville høre musikk de kunne forholde seg til. Tekstene var ment å handle om menneskers vekslende følelser for individer av deres egen art. Alt dette med katta gikk ham snart på nervene!

Han ble ikke overrasket da han kikket i postkassa og fant en ny konvolutt, og heller ikke da den viste seg å inneholde en ny invitasjon. Det besynderlige var alt arbeidet avsenderen hadde lagt ned i produktet på sitt tredje, eller fjerde forsøk alt etter som. Dette minnet mer om et hefte enn et kort man kunne kjøpe på butikken. Trykken var på glanset papir, og illustrasjonene av god kvalitet selv om det var en personlig utførelse. I innledningen tok avsender det for gitt at han takket ja, så strengt tatt var det ingen invitasjon denne gangen. Nei, det var snarere et programhefte. En kort beklagelse over ventetiden, men nå var det i orden både med kirka og festlokalet. Her var praktiske opplysninger om parkering og felles transport, samt ting det kunne være nyttig å bringe med. Gjestene ville få utlevert et toolkit med tannbørste og denslags… Math hadde booket et band til å spille på festen. Ikke naboguttens garasjeband, men et navn han hadde hørt om… Et man ikke umiddelbart forbandt med brude-valser og høye bløtkaker. Så var en helside med kveldens meny, med flere retter enn han klarte å forholde seg til, og en navngitt kokk. Neste formiddag var satt av til oppbyggelige foredrag om ekteskap og det å leve sammen i par. Det minnet mer om et seminar enn et bryllup… Men inkluderte også «frikvarter» ved svømmebasenget. På kvelden, andre dagen, hadde han hyret inn en DJ og en stand up-komiker, begge med referanser. Det skulle også være filmvisning, en dokumentar der de fulgte brudeparet fra de var barn og frem til den annonserte begivenheten. Sander visste ikke lenger hva han skulle tro. Det var tydelig at Math, bruden hans, eller begge to, var stinne av både gryn og innflytelse, og at de heller ikke la noe i mellom for å skjule de faktiske forhold. Og søndag! En bedre frokost, etterfulgt av andakt, av alle ting, og hjemreise i tolvtiden. Alle skulle ha god tid til å komme seg hjem innen arbeidsuken tok til. Ut over det satte han som forutsetning at gjestene forpliktet seg til å bli værende gjennom hele helgen. Han ønsket ikke stadige avbrudd og avskjeder og folk som kom og gikk. Alt var planlagt i minste detalj. Likevel manglet det noe helt vesentlig. Brudens identitet forble like obskur som den alltid hadde vært.

Sander bestemte seg for likevel å ringe en håndfull gamle skolekamerater, spesielt gutta han hadde spilt i band med, for å høre om de kjente til noe vesentlig ut over planleggingen av gaver og antrekk. Samtlige var befriende lite opptatt av dette, men likevel hadde de tenkt seg i bryllupet. Det skinte gjennom at gutta så frem til å møte gamle kjente og ta seg en skikkelig fest. Ingen hadde møtt Math de senere årene, og ingen visste noe om hans nåværende venner og hvilke folk han omga seg med. Deretter åpnet han en søkemotor for Internett for å se om han kunne finne noen referanser der. Math var faktisk nevnt, men utelukkende i forbindelse med studier. En doktorgrad i noe han ikke umiddelbart skjønte om gjaldt filosofi eller matematikk. Han så det for seg; folk kom til å kretse imponert omkring fyren mens de stilte dumme spørsmål. Og Math på sin side, med en overbærende mine mens han forsøkte å te seg etter pedagogiske prinsipper. Sanders måtte erkjenne at de gamle skolekameratene antakelig ville utgjøre en liten klikk i forhold til det totale antallet av gjester.

Oh, so you’re a rocket scientist? That don’t impress me much… Math hev seg over fjernkontrollen og skrudde opp volumet så høyt han trodde apparatet ville tåle. Plutselig likte han melodien mye bedre, særlig når den virket mot tvangstanker der han stod omringet av professorfruer i trange kjoler og høye champagne-glass som spurte hvilken forbindelse han hadde til Math, og hva han selv forsket i… Kanskje… når denne helga var unnagjort og overstått, at han kunne dra nytte av inntrykkene? Kna dem inn i en alment gjenkjennelig sangtekst om å føle seg mindre enn man egentlig var?

Både moren og søsteren var på tråden oftere enn de pleide, tydelig bekymret for at han ikke visste å kle seg riktig for anledningen. De hadde dessverre rett. Han hadde tenkt på å gå til innkjøp av en leopardmønstret bade-bukse, eller å bruke en t-skjorte under dressen, med en hardtslående band-logo. Iron Maiden for eksempel, eller hva de måtte ha i butikken. Eller begge deler og mer til.

Søsteren hadde også rukket å tenke, men da i et forsøk på å finne en mulig forklaring på de vage formuleringene. Hvis bruden viste seg å være en kjendis, påpekte hun, da kunne de risikere at pressen var tilstede… Hemmeligholdet kunne være nødvendig av den grunn. Kanskje paret hadde en forpliktende, eksklusiv avtale med et kjendisblad, og måtte love å holde en lav profil frem til den store dagen? Sander hadde ikke tenkt i de baner. Kanskje bruden hadde problemer, en vanskelig bakgrunn? Søsteren så for seg en voldelige eks-partner eller kanskje en vanskelig familiebakgrunn. Hun snakket om religion og kulturkonflikter og alle tenkelige grunner som kunne fordre dette hemmeligholdet i forkant av vielsen.

Nå måtte han ikke gjøre skam på seg selv og familien… mente moren. De hadde tydeligvis koordinert meningene sine. Uansett hva som stod på invitasjonen, så kledde man seg diskret i et bryllup. Som gjest skulle men ikke overgå verken bruden eller brudgommen, eller på annen måte trekke oppmerksomheten bort fra de to som egentlig skulle feires. Det vil snart være over, tenkte Sander. Et par uker til nå… så ville livet være akkurat som før. Behagelig intetsigende. Bortsett fra at katten var borte. Han skulle sette seg i Cadillacen og kjøre nordover og besøke familien. Men etter det ville han tilbake til leiligheten og minneparken utenfor. Der bilene stod parkert i lange rekker, lastet med bruddstykker av drømmene til alle som en gang hadde eid dem. En gang var de kjøpt som nye. De hadde fostret opp familier og blitt videresolgt til tenåringer, som etter hvert ble voksne og kvittet seg med dem til fordel for stadig nye modeller. Nå stod de parkert her, fortsatt avventende men nesten ved veis ende.

Det hendte fortsatt at den opprinnelige eieren av Cadillacen satte seg i baksetet og ble med på en kjøretur, men Sander hadde vent seg til det. Han hadde ingen dårlig samvittighet, og ville faktisk sette pris på reisefølget når han kjørte nordover. Folk var så opptatt av om ting var «sant» eller ikke. For sin egen del, og bortsett fra det med katta, syntes han ikke det utgjorde store forskjellen. It is what it is… Det var som det var, med eller uten svar. And I wait, without you… Han måtte omskrive teksten litt, I can’t live… With or without it. Han burde bytte ut «kan ikke» med «kan».

* * *

Fredag morgen. Vifta på badet slet med å holde vanndampen unna etter at dusjen hadde vært i bruk, alt mens air con’en gikk på fullt inne i leiligheta og Sander satte inn den siste finishen. Han rettet på slips og krage. Han var iført en lys dress i en ubestemmelig grå-blå nyanse som matchet blikket, såpass måtte han innrømme, og hvit skjorte. Han husket ikke sist han brukte slips, men dette var nøye utvalgt av mannen i butikken, og et par nyanser mørkere enn dressen. Moren og søsteren hadde i siste liten erindret skjeggstubbene han stilte med til julefeiringa i fjor, og innstendig bedt ham om å rake ansiktet. Dessverre ble det en oppringning for mye til at han orket å høre på dem. Han hadde riktignok vært hos såvel frisøren som barbereren dagen i forveien, men bare for å justere kantene og på den måten forsterke snarere enn fjerne totalinntrykket. Det rufsete mørkeblonde håret og skjeggstubbene hadde kjentes naturlig frem til nå, uten å inngå i noe kalkulert image. Men i dag derimot, da var alt nøye gjennomtenkt. Noen tråder av grått i skjegget, riktignok, som ikke var tilstede i hårmanken… Men han syntes det var kledelig, og fikk ham til å virke hakket mer voksen. Som en mann med avslappet stil, dempede vaner og en likegyldig kontroll på tilværelsen. Et hint av kreativitet, uten å virke påtrengende. En forandring fra dengang han gikk på skolen og spilte i band, eller fra i forgårs for å være mer presis…

Sammenlignet med å kjøre til Vegas var kjøreturen mot kysten fort overstått. Han pleide ofte å ta seg en tur til havet og de langstrakte strendene, og veien han fulgte gikk langs en velkjent rute like til de siste ti minuttene. Kirken lå fritt i åpent terreng, men med begrenset utsikt. Det dreide seg om et moderne bygg i glass og grå stein, omgitt av en bred oppkjørsel med velstelt grønn plen på alle kanter. Sander parkerte og overlot bilnøkkelen til en kar Math hadde leid inn for å få kjøretøyene stuet vekk i et ikke navngitt parkeringshus. En slik valet – parkerings service – var ikke uvanlig i L.A., men at det skjedde allerede ved kirken, det var litt merkelig. Hva hadde det stått på invitasjonen? Han hadde glemt programmet på stuebordet hjemme… Sander likte ikke å se Cadillacen forsvinne. Nå hadde han ikke lenger mulighet til å dra hjem hvis festen ikke svarte til forventningene. De var forsåvidt blitt advart, men han hadde ikke tatt teksten i invitasjonen helt bokstavelig.

Noen slo ham i ryggen, et mislykket forsøk på en klaps på skulderen. En fyr han ikke kjente. Bak briller og skjegg og en grå dress skjulte det seg likevel en gutt han ikke hadde sett siden skoledagene.

«Det er Sander, ikke sant?»
«Er redd for det.»
«Hva! Du ser godt ut. Hey, hvordan går det?»

Uvegerlig måtte han se på klokken. Et kvarter igjen… kanskje på tide å gå inn.

«Math er en luring vet du?»
«Hvordan da?»
«Seremonien er ikke før om en time! Jeg skulle si til alle… Dineren over gata er reservert oss gjestene. Kjøkkenet er stengt med de serverer gratis alkoholfrie forfriskninger, med muligheter for aircon og baderom. Si i fra til alle!»

Fyren forsvant videre på sin ferd. Vel, ingen grunn til å stå ute og bli svett i dressen. Sander begav seg inn i dineren, hvor han fikk tildelt et glass juice og ble stående og undres på hvem av disse menneskene det var meningen han skulle kjenne igjen. Når han ikke hadde vært på noen reunion tidligere, tok det litt tid å venne seg til kontrastene. Noen av gjestene virket slitne og preget, i den forstand at årene begynte å sette sine spor, mens andre så ut som om de i alt vesentlig fortsatt gikk på senior high. Gradivs fant han «formen» og hvilke ord han skulle bruke. Han mente å se Annie for enden av lokalet, ivrig midtpunkt i en samtale. Bra, for han hadde følt seg litt «under oppsikt» etter alle telefonene og mail-utvekslingen. Folk var ivrige, og en smule stresset. Ingen var interessert i å pløye ned i noe dybdeintervju med tanke på egen eller andres livssituasjon. Det kom vel senere… så snart folk fikk litt sterkere saker å drikke. En mann han definitivt ikke kjente fra før begynte å hale i skulderbagen hans.

«Unnskyld sir, men bagen din. Dere skal slippe å trekke rundt på bagasjen. Vi kjører den i forveien opp til huset…»

Sander kunne ikke lage noen scene, og ga fra seg bagasjen. Vedkommende noterte navnet hans på en lapp og klistret på bagen, og rakte ham en gjenpart med et nummer.
«Har du alt du trenger for de neste par timene?»

Fyren ble stående der… Å ja, han skulle selvsagt ha en dollarseddel fra lommeboka, som Sander heldigvis bar på kroppen. For sent innså han at den vesle bærbare telefonen ble borte med bagen. Vel, han hadde lommeboka, og det var det viktigste. Folk rundt ham fant tonen, og selv hang han med etter evne. Sander forsøkte få samtalen til å dreie seg rundt Math, og på den måten trekke oppmerksomheten vekk fra seg selv. Han ble ikke særlig klokere, spesielt ikke når de øvrige gjestene var minst like interessert i kveldens band og artistene Math hadde hyret inn for å underholde dem gjennom en hel helg. Sander følte at noe var galt, men brukte likevel den første halvtimen på å forsøke å kjenne igjen folk og angre at han hadde kommet.

«Åh, der er du Sander! Så flott du ser ut i den nye dressen, eller, jeg mener, i dress. Har du det morsomt? Er du ikke spent på å finne ut hvem bruden er? Det er sikkert en skuespillerinne, eller artist, tror du ikke? Neppe datteren til presidenten, men noe må det jo være!»

«Nei, Annie. Jeg synes det er uforskammet av ham, å holde oss for narr på den måten.»

Annie dultet ham spøkefullt i armen og ba ham slutte å være en slik festbrems. Så flagret hun videre, mens en tanke fant feste i ham. De menneskene han ikke klarte å plassere… han antok det dreide seg om studiekamerater, kollegaer, og muligens også familie av Math, selv om han ikke kunne se spesielt mange som kvalifisere som foreldre, tanter og onkler og den slags. Problemet var at omtrent halvparten av disse menneskene burde tilhørt et helt annet segment, nemlig brudens familie og venner. Han gjorde et par forsiktige forsøk på å peile seg inn, hilse på folk han ikke kjente og spørre hvilken side de hørte til på, forkledd som et forsøk på å være morsom. Han oppsøkte til og med Annie og spurte om hun hadde hørt noe. Et smart trekk, for Annie jobbet seg betraktelig raskere langs rekkene enn han selv var i stand til. Snart summet det over hele lokalet og gjestene spurte hverandre. Sander ble til og med spurt selv. Sirkelen var sluttet, men til ingen nytte.

Et helikopter kom flappende i lav høyde over hustakene, og fikk de tilstedeværende til å innse at det var på tide å trekke inn i kirken.

«La oss få dette overstått så vi kan begynne festen» hørte han fra sidelinjen.
«Hold opp! Jeg dåner hvis jeg ikke snart får meg noe å spise» hvinte en dame i mintgrønn kjole.

«Kom igjen, la oss gjøre Math’en og se om en pluss en fortsatt blir to.»

Den siste var morsom. Særlig da svaret gikk ut på at det fort kunne bli tre. Sander rasket på så han ikke kom sist inn døra, han ville nærmest mulig de fremste benkene og se om han ble noe klokere på den måten. En forventningsfull stillhet senket seg da brudgommen tok plass ved alteret. Sanders husket ham som en litt små-lubben gutt, mens den nye utgaven var mer av en kraftkar, en med muskler fra treningsstudio. I klassisk svart dress, rimeligvis, siden han hadde lurt de andre til å stille i pastell-farger! Kirkeinventaret var lyst og minimalistisk, nesten abstrakt, men da orgelet spilte opp var det den tradisjonelle brudemarsjen som gjaldt. Inn trådte den hvitkledde kvinnen, behørig innpakket i fotside, hvite blonder og flankert av ikke bare en men to menn i svarte dresser. På benken bak ham fleipet de med at brudens far måtte være tvilling, akkurat i det musikken ebbet ut. En av dem forsøkte fortvilet å kvele et knis. Sander syntes ikke det var morsomt lenger. Brudesløret hadde så mange lag at han fortsatt ikke kunne se ansiktet til den vevre skikkelsen. Og hvem var de to mannfolka bak? De lignet mer på fangevoktere enn kjærlige slektninger. Hvorfor hadde hun ikke en bønsj med pastellkledde småpiker i kjølvannet, som seg hør og bør? Hvorfor hadde de tatt fra ham bag’en, og kjøretøyet? Presten forklarte velvillig at de var samlet her i dag for å forene Professor Mathew Core med sin tilkomne Miss Mandala Walker. Nå brant det rundt ørene hans! Ingen gikk rundt og het «Mandala Walker», for noe respektløst sludder! Sander kunne ikke huske at han tidligere i livet hadde opplevd å være moralsk forarget, det var ikke det som lå hans karakter nærmest. Nå derimot, visste han hvordan det kjentes. Folk trengte ikke gifte seg, men hvis de på død og liv måtte gjennom disse gamle ritualene, da fikk de se å gjøre det ordentlig! Om ikke annet så av respekt for andre ektepar i salen. Han ventet på taler og anekdoter fra prestens side, en forklaring på hva som brakte nettopp disse to sammen. Ord om livets mening og slekters gang, egnet til å trylle frem vemodige gledes-tårer hos kvinnene, og mennene, på fremste benk. I stedet kom det bare bibelsitater og preken, men slikt burde også fremføres i en respektfull kontekst. Var det i det hele tatt en autorisert prest der oppe? Sander syntes seremonien minnet mer om blasfemi, forøvrig nok et begrep han aldri hadde trengt å forholde seg til. Nå hadde han gitt en hel helg av livet sitt til Math og påfunnene hans, timer han kunne tilbrakt i ro og mak hjemme i leiligheten – eller på en kjøretur langs kysten, slik det hendte han gjorde. En joggetur på stranda… Han savnet bilen sin intenst. Men det som virkelig plaget ham var ikke følelsen av å bli holdt for narr, men frykten for at det kanskje lå noe mer under. Hvordan kunne han vite om det overhodet var et frivillig ekteskap, hvis han ikke kjente brudens identitet og ikke engang kunne se ansiktet hennes? De kunne ha våpen i lommene, for alt han visste, de to mannfolka. Bruden hadde til og med hansker! Neida, han trodde ikke Math var blitt gangster på sine voksne dager, men i noen tilfeller var det ikke nok å være «i god tro». Himmel, selv ikke søstera hans hadde klart å tenke ut noe sånt! I noen tilfeller burde man forlange å få vite. Enten det, eller protestere… Han vurderte å marsjere ut av kirken og tiltrekke seg oppmerksomhet på den måten, men det ville være et barns måte å reagere. Han kikket rundt seg, mens så ingen ansiktsuttrykk som kunne matche hans eget. Syntes folk dette var morsomt? Eller hadde de det så travelt med tanken på å innta gourmetmat og årgangsviner, for deretter å bade i bassenget med festklærne på, at de ganske enkelt gav ett hundre prosent bengen? Sander kjente ikke seg selv igjen. Han var rasende på hele opplegget, folka… Presten tok en liten kunstpause før han startet på siste, og avgjørende runde.

We are gathered here today to unite Miss Mandala Walker and Professor Mathew Core in the bonds of matrimony. Sander var ikke så sikker på det… Alt handlet om dette ene, valget han kunne ta, burde ta, kunne latt være… Han kunne ikke si det, men heller ikke tie… sekundene tikket og hodet føltes som en white out der tid og sted ble borte. «…If there is anyone present who may show just and lawful cause…» … «Why they may not be lawfully joined together, let them speak now or…»

To speak or not to speak – han var inne i en sky, omgitt av ordene Speak now, speak now, speak now… Han hadde trukket pusten, godt inn. Alt han trengte å gjøre… «or forever hold… their peace».

Sander bråreiste seg fra benken og ropte ut før han rakk å angre «What the fuck is going on? Ja, jeg protesterer på det sterkeste! Her sitter vi en fullsatt kirke, men av de jeg har snakket med er det ingen som aner hvem denne jenta med det latterlige navnet er. Jeg forlanger at hun tar av seg sløret, at de to skurkene bak henne forlater kirken umiddelbart og at bruden, hva hun nå enn heter, forteller oss hvem hun er, hvor gammel hun er… Hvor hun kommer fra, om hun er amerikansk statsborger, kristen… I det hele tatt ber jeg om å se legitimasjon fra dere begge. Jeg har ikke engang møtt brudgommen siden vi var barn, og med alt dette tullet kan det like gjerne dreie seg om et identitets-tyveri for alt vi vet!»

Han slapp opp for ord, og ble stående oppreist i en kirke så taus at han knapt kunne tro dette virkelig skjedde. Presten ble ikke overmåte overrasket, men satte likevel blikket i ham.

«Hva er problemet ditt? Hvorfor kommer du i et bryllup hvis du har problemer med at folk trer inn i ektestanden?»
«Hvis du virkelig er så dum at du må stille slike spørsmål, da foreslår jeg at du legger av deg kappa og leverer lisensen i retur og gir avkall på alle titler du måtte ha med umiddelbar virkning.»

Taushet igjen. Sander var ikke redd. Han var så befriende uten alternativer at det ikke var noen vits i å reagere verken med frykt eller skam. Ikke før det lød et smell i taket. Et øyeblikk var han overbevist om at bygget sprengtes, men det var glitrende sølvkorn over det hele og noen som blåste i trompeter. Fjernsyns-kameraer kom til syne og en røslig mann i gråblå dress reiste seg og applauderte.

Så erklærte vedkommende at han var å anse som Professor Cores veileder fra studiedagene og senere mentor i gruppen de begge var tilknyttet, i embets medfør. Han var også tildelt rollen som «beste mann» i bryllupet.

«…Og med alt dette sagt så er mitt navn Fernando Mayer, gjerne med professor i forkant men ikke noe krav fra min side… Jeg vil gjerne takke min vakre niese, Miss Catherine Mayer for en praktfull opptreden i rollen som Mandala Walker…»

Folk begynte å bli urolige, men Professor Mayer stilnet dem med en armbevegelse.

«Hold an, jeg er ikke ferdig. Det har seg slik at Math og jeg arbeider med prosjekter og studier innen sannsynlighetsberegning og psykologi. Og jeg vil takke dere alle for velvillig medvirkning i dette eksperimentet. Vi retter en spesiell takk til denne mannen..?»
«Eh… Sander Buckely, sir.»
«Til Sander Buckley for å ha motbevist vår sørgelige hypotese, og det så ettertrykkelig. Han utropes herved til dagens vinner og vil motta en premie på ti tusen dollar!»

Trompetene gjallet igjen. Det ble en merkelig akustikk av dem, inne i kirkerommet.

«…Invitasjonen til festmiddag, konsert og dans står selvfølgelig ved lag for dere alle, selv om jeg håper dere kan sette av et par-tre timer i morgen før lunsj til intervjuer, og å fylle ut noen spørreskjema. … Men for pokker, Cathy, ta nå av deg det sløret!»

Sander vendte seg tilbake mot bruden, fortsatt i villrede om hun tenkte å gifte seg eller ikke. Hun hadde langt svart hår og glitrende mørke øyne, og hun sendte ham et strålende smil. Ting skiftet så fort at han knapt klarte å henge med. Kanskje Math kunne gi et fornuftig svar.

«For å være helt tydelig» annonserte Math, «så finner jeg Miss Catherine aldeles fortryllende, men jeg må dessverre melde at jeg ikke har noen umiddelbare planer om å tre inn i ektestanden. Verken med vår vakre Cathy eller noen andre, må jeg vel presisere.»

Sander ble vinket frem av Professor Mayer, og håndhilste på alle tre i tur og orden. Deretter grep vedkommende ordet nok en gang og annonserte at bussene nå ville kjøre opp foran kirken, turbusser med air con og behagelige seter, for kjøreturen videre. Sander skjønte at enkelte følte seg lurt, eller snytt og hørte snakk om å få utlevert bilen. Professor Mayer overdøvet dem da han meddelte at bagasjen allerede var fraktet til bestemmelsesstedet, sammen med bilene, og at sjåføren hadde tatt fri for dagen. I tilfelle det skulle oppstå krise ville de selvsagt dekke utgifter til taxi. Sander observerte hvordan gjestene forsøkte å hisse hverandre ned, og å dempe tilløp til protester. Noen fordi de fortsatt ville ha denne gourmetmiddagen og andre, antok han, fordi de skammet seg og ikke ville tiltrekke seg ytterligere oppmerksomhet. Kanskje de var redde for å utpeke seg selv som offer… Spille på det vinnende laget… Han lurte på om de var klar over at eksperimentet antakelig pågikk for fullt, og kunne ikke hjelpe for at han hadde litt vondt av dem.

Cathy var muligens en smule forvirret selv, for hun så på ham som om han virkelig var dagens helt og, skuespillet til tross, hadde reddet henne fra et tvangsekteskap eller en tilsvarende vanskjebne. Kanskje det var tanken som telte? Uansett hadde han ingenting imot det, og ventet mens hennes onkel velvillig skrev ut en sjekk på ti tusen dollar. Presten var allerede betalt, mumlet professoren. Og organisten og mye annet. Heldigvis fikk de selv dekket disse utgiftene fra Instituttet. Han kunne få sitte på med dem oppover, foreslo onkelen.

Under disse fordelaktige omstendighetene ble han også sittende til bords med de to professorene, og bruden ikke minst. Hun hadde ikke skiftet kjole. Ingen hadde tenkt på det, innrømmet hun. At det kanskje ikke passet seg å valse rundt her i brudekjole. Sander forsikret at hun så henrivende ut i hvitt, og at han ikke fant det det minste rart. Vel, han hadde kastet bort mye nok tid så langt i livet på å nøle. Akkurat i dag stod verden på hodet. I alle fall hans egen verden, og han følte ikke at han hadde noe å tape. Da fikk det bære eller briste, for han ville ikke gå igang med løgner nå. Han la ikke skjul på at han levde et enkelt liv, og at den mest oppsiktsvekkende eiendelen var en himmelblå Cadillac. Cathy virket ungdommelig, men var faktisk fireogtjue, Hun hadde fullført college. Deretter nølte hun, men innrømmet at hun kom fra en beskyttende familie som ikke fant det påkrevende viktig å sende henne ut i felten. Hun hadde studert arkeologi og latin amerikansk kultur, fikk han vite.

«Hm. Det virker som ingen av oss utnytter våre talenter og muligheter til fulle» smurte han på.
«Du må tro på deg selv, Sander. Hva du gjorde i dag var faktisk bemerkelsesverdig!»

Brudevalsen var strøket fra programmet, men Sander ante at Cathy heller ikke var typen til å hive innpå drinker og danse uhemmet til det innleide rockebandet. I stedet gikk de ut til svømmebassenget, og stilte seg i den svale trekken fra Stillehavet mens de skuet ut over L.A. Etter å ha nølt til og fra fortalte han også den merkelige historien om eks-dama, katten og damen i rød kjole. Han fryktet at han med det ødela stemningen og fremstod som litt av en snåling, men Catherine klarte å se noe poetisk i det hele og virket svært fascinert.

«Det er så mye vi ikke får svar på…»
«Enn denne testen vi deltar i, vet du noe mer? Hva skulle hensikten være?»
«Åh, de foretar en serie slike eksperimenter. Jeg har ikke oversikt… men de er ikke likegyldige til utfallet. På en eller annen måte, så får det konsekvenser. Kanskje de får økonomisk støtte, fra et fond eller noe… Men de har også snakket om at noen har bestilt denne studien, og da blir det jo komplisert. Egentlig tror jeg det er deres eget prosjekt, helt fra starten, men kanskje de selger resultatet videre?»

Sander nikket.

«Det er første gang jeg deltar, altså.»
«Vi må ikke gjøre dette for komplisert.»
«Cathy!» ropte Fernando Mayer, «vi drar nå!»
«Holder de deg i stramme tøyler?» spurte Sander.
«Nei, jeg tror ikke det. Men husk at mange av gjestene kan føle seg litt lurt, og kanskje tar de seg en drink for mye i løpet av kvelden. Onkelen min og Math vil ikke risikere at jeg havner i ubehageligheter.»

Onkelen var oppe på siden av dem. Ingen tid å miste. Men Sander fant ikke på noe å si, annet enn mailadressen sin. Den var lettere å huske enn et telefonnummer. Cathy lovet å skrive.

«Kanskje du vil bli med meg på en kjøretur nordover senere i måneden?»
Trolig var det onkelens tilstedeværelse som gav han mot, en protest mot å bli avbrutt så tidlig på kvelden, det var ikke engang rukket å bli ordentlig mørkt. Men Mayer hadde egne instrukser til ham.

«Du, derimot må være her til i morgen, for intervjuer og skjema. Dere vil få kompensasjon for ulempene, selvsagt.»

Et par kom løpende og hoppet i bassenget med fest-klærne på, så spruten stod og folk hoiet og applauderte. Så skrålte de at det gjaldt et veddemål. Sanders kunne forstå onkelens problem.

«Ja» svarte Cathy fornøyd, «jeg har alltid hatt lyst å dra på en road trip, bare kjøre avsted uten noe klart mål og ta inn på tilfeldige moteller langs veien!»

Sander tenkte at de nok skulle visitere hans mor og søster, men at ferien ble forlenget med en uke eller to, og at prioriteringene måtte stokkes på nytt.

Just Me and my Cath and the Blue Cadillac.

 

P.S. Fortellingen kan leses og sees i sammenheng med «Offer. Prinsesse She-ans bryllup», som også befinner seg på disse sidene.